Smil holder fluerne borte og sindet rent og tænderne har godt af lys og luft.
(Benny Andersen, danskenes nasjonalpoet)
Det er lov til å være Kolstad-optimist
Hvem skulle tro det, etter to x 13 minus i sesongstarten – at Kolstad i sin debutsesong i eliteserien skulle avslutte med 15 plussmål og med god margin sikre seg sluttspillplass?
Ganske mange er etter hvert blitt sterke i troen på det Stian Gomo, Valery Putans og spillerne driver med. Noen ble kanskje litt ”skremt” etter den skrale innledningen på sesongen, men tvilen har så til de grader kommet ”tiltalte” til gode.
Visst så det småskummelt ut da Halden og Elverum feide gulvet med toppseriedebutantene. Men selv de dårlige resultatene, og prestasjonene, rokket ikke ved troen på det de holder på med, dag ut og dag inn i treningstimene i Husebyhallen og styrkerommene. Det trengtes bare en tilvenning:
Livet i eliteserien er ikke som livet i etasjen under. Det er ikke mulig å drive propagandahåndball med tricker og flyvere i vilden sky og vinne kamper med ”bare” en herlig offensiv. I øverste håndballetasje må man ikke minst være knallgode defensivt. Det har det tatt litt tid å bli. Nå ser også dette tidvis ut til å være så bra at tilværelsen i eliteserien har alle gode forutsetninger for å bli en langvarig affære – til glede for et stort håndballinteressert Trondheim og Trøndelag.
Hva er så suksessfaktorene i Kolstad? De er faktisk mange. Spillerne først:
* Generelt; de er unge, de er talentfulle, de er treningsvillige.
* Fem av dem har fått smake på rekruttlandslag, og flere kan det bli.
* Én, Lasse Balstad, har sågar fått sin A-landslagsdebut
* To er sterke kandidater til juniorlandslag.
* Troppen virker samkjørte også utenfor banen, en viktig faktor for å lykkes
* Her finnes flere profiler med wow-faktor og som publikum elsker. De aller fremste er, foreløpig; Daniel Brandmo, Mishels Liaba, Truls Moe Fjeseth og Lasse Balstad, men det er flere som har potensialet.
* Det gleder meg stort når Mishels takker pent nei til flere friere og ønsker å bli i Kolstad også neste sesong. Det er et viktig signal både til resten av gjengen og til potensielle nye Kolstad-spillere: I denne klubben drives det godt utviklingsarbeid. Nemlig!
Trenerne. En utmerket miks, virker det som: Unge Stian Gomo, selverklært nerd, vitebegjærlig og med stor entusiasme, går i supert tospann med rutinerte og kunnskapsrike Valery Putans.
Apparatet rundt laget. Jostein Sivertsen er på mange måter pytt og panne. Den daglige lederen holder tak i det aller meste. Utfordringen er nå å bygge en stab rundt Jostein så han ikke brenner seg ut. Det ville være ille både for ham selv og for Kolstad.
En svært viktig funksjon som klubben foreløpig ikke har, men som absolutt bør besettes; en sportslig leder, som kan jobbe tett både opp mot laget/trenerne og klubbledelsen. Kandidatene vokser ikke på trær, letejobben er vanskelig, er ikke desto mindre uhyre viktig å lykkes med!
Kamparrangementene? Der er det mange som bidrar, og med en Kristin Eggen som stødig skipper på arrangementsskuta.
Opplegget med Endre Storholt og hans eventselskapet er også en suksessfaktor og noe jeg virkelig håper Kolstad har ressurser til å fortsette med. Uten å ha vært på alle hjemmearenaer, tror jeg ingen andre kommer i nærheten av den rammen Kolstad skaper rundt sine kamper i Nidarøhallen. Publikumstallene – håndballrikets høyeste – sier også sitt.
Jo, det er virkelig grunn til optimisme på vegne av Kolstad – og dermed også for trønderske (herre)håndball!
Om et godt taffel
Ved et godt bord sammen med mennesker vi holder av, stjeler vi en dag fra døden.
(Kretisk ordtak)
Jazz og vin – hvilken herlig blanding
Når du er tilhenger både av vin og jazz, som meg, og samtidig ikke kan unnvære det årlige besøket til Montalcino, da er jeg også så heldig å få en Ole Brumm-servering; begge deler.
Hver sommer kan denne herlige miksen nytes, enten på vinprodusent og festivalsponsor Banfi sitt eget slott Poggio alle Mura eller inne i «gårdsrommet» på Fortet (La Fortezza) i gamlebyen.
I fjor var jeg på den siste kvelden, en fantastisk julikveld, hvor borggården var fullstappet, hvor vin ble konsumert i store, men beherskede mengder, og hvor jazzen fargesatte den varme sommerkvelden og tidlignatten.
Forgrunnsfigurer denne kvelden, sammen med et samspilt storband; saxofonisten Jesse Davis. Trombonist og arrangør Mario Corvini holdt stødig tak i det hele.
Her er en liten smakebit
Stort bedre kan det knapt bli
Født i 1994 og gitt fødselsnummer 31600. Denne brunello-flasken endte sitt 21-årige liv i seks glass på Stord i fjor sommer. Sammen med kone, sønner og svigerdøtre ble det nytelsesstund av de sjeldne.
Flasken kjøpte jeg høsten 1999 på Biondi-Santis legendariske vingård, «Greppo», i Montalcino. Vinen ble omhyggelig båret og flyreist hjem til Norge. Den har ligget forsvarlig lagret helt frem til denne anledningen: Vinen skulle drikkes i meget spesielt selskap. Det ble den.
Biondi-Santi-familien er selve skaperen av brunello-vin, nærmere bestemt av Ferruccio Biondi-Santi. Brunello er navnet på druen, en klon av Italias mestdyrkede rødvinsdrue, sangiovese, og denne klonen kan bare dyrkes i Montalcino kommune.
Ferruccios barnebarn Franco (bildet under) har jeg hatt den store ære å få møte på «Greppo» og ta bilde i det aller helligste, på familiehøvdingens kontor. Franco overtok kommandoen over selskapet fra sin far i 1970 og ledet det helt til sin død i 2013. Da var han 91 år.
I dag er det hans to barn, Jacopo og Alessandra, som styrer på «Greppo». Sønnen er vinmannen, datteren markedsføreren.
Besøket på «Greppo» og møtet med Franco ligger snart 20 år tilbake i tid. Mannen gjorde et uuttslettelig inntrykk, som ga meg forsterket tro både på det gode i mennesket og at de riktig store og vellykkede blant oss, er som oftest også de mest imøtekommende og hyggelige. Franco Biondi-Santi møtte jeg som et slikt menneske.
Hver gang jeg er i vinbyen midt i det klassiske Toscana, går jeg mange ganger forbi den legendariske vineiendommen, og, ja, stopper også ofte og tar bilder, de siste gangene også selfie…
Brødre med fart og fres og stor musikalitet
Jeg vet ikke om de er kjødelige brødre, men musikalsk er det ikke noe i veien med slektskapet i Fratelli Morelli. Trioen støtte jeg på i Montalcino i fjor sommer. På Piazza del Popolo underholdt karene med friske takter og munter fremførelse. En liten smakebit får du på videoen under.
Mandeltre-blomstring
Det er rett og slett et vakkert skue, mandeltrær i blomstringstiden. I flere områder innenfor den spanske kyststripen Costa Blanca er det masser av mandeltrær, både viltvoksende (ser det ut som) og på gårdsbruk.
Bildene er tatt i midten av februar i år.
Store eller små ting
Gled deg over de små ting i livet, for en dag kan du komme til å se deg tilbake og bli klar over at det var de som var de store tingene.
(National Enquirer)
Christian og Thorir som årets trener – stem i!
Egentlig er jeg litt uenig med meg selv når det gjelder synet på slike avstemninger. De kan jo aldri bli riktige, like lite som når tv-publikum stemmer frem sitt Idol, eller sesongens Voice eller noen andre avstemninger i samme gate.
Derfor må man naturligvis ta det for det det er, en popularitets-greie hvor den sterkeste mobiliseringen går av med seieren.
Når Norge har en kandidat både på dame- og herresiden, det har aldri tidligere skjedd, er det selvsagt bare å applaudere. Thorir og hans trenerteam står så sterkt i internasjonal håndball at det sikkert vil vanke en del stemmer også sendt fra andre enn nordmenn.
Det er en posisjon som Team Berge ikke har – foreløpig! Altså må Christian & co. håpe på en stor norsk mobilisering.
Med tanke på hva «håndballgutta» og «håndballjentene» har prestert det siste året, synes jeg det er all grunn for oss håndballinteresserte nordmenn i alle fall å gi sin stemme.
Jeg har allerede stemt, og siden dette ikke er så veldig hemmelig, kan jeg røpe at de to norske nominerte har fått min stemme…
La det også være sagt at både Thorir og Christian er opp mot formidabel motstand – både med hensyn til etablerte navn og store håndballnasjoner.
Du går inn og avgir din stemme via denne lenken:
http://www.ihf.info/en-us/mediacentre/news/newsdetails.aspx?ID=3127
Søstrene Tomac herjet på hvert sitt lag – uavgjort
Før pause var det lite som minnet om en søsterduell; fordi Teodora (Tomac) ikke ble brukt hos Byåsen og Marta ikke hadde noen stor omgang hos gjestene fra Kristiansand.
I 2. omgangen endret det seg radikalt:
Marta klinte til fra halvdistanse, gang på gang, i mål. Like ofte sto Byåsen-spillerne håpløst feil i forsvar – dekket på kropp og glemte en sleip lang høyrearm.
Marta var i ferd med å avgjøre en meget viktig fight i medaljestriden, og altså mot gamle lagvenninner. Om det ikke hadde vært for storesøster ”Teo”.
Etter at både Emilie Hegh Arntzen og Marie Henriksen hadde spilt en høyst variabel førsteomgang, fikk ”Teo” sjansen. Hun kunne gjerne ha fått sjansen også før pause. For med fotrappe Ida Hernes inn for Hegh Arntzen og spillintelligente Teodora som offensiv styrmann, ble det sakte, men sikkert mer sving over det offensive spillet – og ikke minst uttellingen.
I første omgang var treffsikkerheten langt unna å ligne en sølvkandidat. Og ikke bare var det Vipers-målvaktens fortjeneste; alt for mange skudd endte til dels langt til side for mål. Til slutt sto Byåsen med en uttellingsprosent på 46, under godkjent. Hva prosenten var før pause, vet jeg ikke, men den var nok enda lavere.
Heldigvis var gjestenes uttelling like dårlig.
Så med søstrene Tomac i avgjørende roller, var det vel ok med uavgjort (24-24) til syvende og sist – i alle fall med tanke på ”husfreden” i familien.
Byåsen-jentene var for øvrig bare noen få centimeter fra å ta begge poeng: Få sekunder før slutt sendte Marit Jacobsen ballen fra egen banehalvdel mot et tomt Vipers-bur. Ballen traff stolpen!
Symptomatisk for denne Byåsen-kvelden, da mye ikke gikk veien…
tores rusky 