Her er en tankevekker til alle de som heller kritiserer og syter enn å ta et tak selv for at barn og unge skal få gode rammer rundt sin ballaktivitet. Denne håndballtrener-mammaen har mye fornuftig på hjertet. Les bare selv:
Uncategorized
Om ungdomsspillernes håndballutvikling
I februar gjenga jeg et blogginnlegg skrevet av Ulrik Wilbek (bildet), tidligere landslagstrener og nå sportssjef i det danske håndballforbundet. Tema var talentutvikling for de aller minste spillerne.
I bloggen du finner på lenken nedenfor, tar Wilbek for seg samme tema, men for ungdomsspillerne.
http://www.dhf.dk/Presse/nyheder/2016/Maj/wilbek_talentudvikling_i_ungdomsaargangene
Hvordan tape sitt hjerte til en småby midt i Toscana
Forelskelse kan forklares som noe uforklarlig. Det gjør da heller ikke noe at du ikke nøyaktig vet eller skjønner hva det er som har truffet deg. Det holder at du kjenner at du er truffet.
Men når forelskelsen varer i årevis, da kan det kanskje være grunn til å lete etter årsaker.
Som i mitt forhold til Montalcino – verdenskjent småby, men likefullt småby, midt i det sentrale, det klassiske Italia.
Jeg blir visst aldri ferdig med denne lille byklatten 564 meter over havet, fem-seks mil sør for atskillig større og mer berømte Siena. Og det beste; det virker som om følelsene er gjengjeldt. Hver gang siden vi i 1998 for første gang var i byen – det var forelskelse ved første øyekast – er kone Eva og jeg blitt smilende mottatt.
Hva er det som gir Montalcino denne tiltrekningskraften, har jeg mang en gang fundert på.
Beliggenheten? Ja visst er det Toscana ”in purezza”, Toscana slik vi er vant til å bli servert regionen i bilder, på TV og i trykte medier. Men det er andre småbyer, cittadine, i nabolaget det kan sies det samme om, i alle fall nesten.
Gamlebyen? Sjarmerende, som svært mange andre her i hjertet av Toscana.
Menneskene? De har tatt imot med vennlighet, etter en stund, som sikkert andre har opplevd andre steder i Toscana – og Italia forøvrig.
Historien? Spennende, ikke minst alliansen med Siena mot storheten Firenze. Men også andre byer i dette området har sine gode anekdoter og stolte historiske røtter.
Vinen? Så klart. Brunello’en er ”vinenes konge og kongenes vin” – sier montalcinerne med glødende stolthet i stemmen, som piemonteserne sier det om sin barolo…
Altså må det være noe av alt dette – blandet med noen tilfeldigheter – som gjør at vi vender tilbake dit, igjen og igjen – og igjen.
September blir neste «igjen». Da skal vi nok en gang føle oss litt som montalcinesere…
Her er noen flere bilder fra byen vår:
Gjenkjenn en god venn…
Nitrist sesongslutt av Byåsen
Det som skulle bli en bekreftelse på et litt overraskende seriesølv og med sluttspillfinale på toppen for Byåsen, endte med en begredelig semifinale og åttemålstap mot Glassverket – 25-33.
Byåsen-jentene hadde altså tomålsledelse å gå på fra bortekampen i Drammen. Også i det første møtet med Glassverket varierte prestasjonene alt for mye, men det var da tydeligvis flere pluss enn minus.
I Nidarøhallen var det dessverre haugevis av minuser og noen ganske få pluss. Minusene først:
* Forsvarsspillet i 6-0 var alt for tafatt. Ingen resolutte taklinger, dårlige forflytninger og mangel på blokkeringer.
* I dag var det heller ingen hjelp i 4+2-forsvaret, ei heller forsøket på å spille 7 mot 6. Og selv om jeg aldri har vært målvakt, så lurer jeg på om ikke løpingen mellom målgård og innbytterbenk over lange perioder, gjør noe med målvaktjobben som keeperne, i alle fall foreløpig, ikke har trening i.
* Et 3+3-spill i siste del av kampen var det som ga best defensiv uttelling i form av fremprovoserte Glassverket-feil og noen kontringssjanser.
* Angrepsspillet var sørgelig ineffektivt. Jeg talte ikke skuddbom, men de var mange. I tillegg var antallet tekniske feil – først og fremst feilpasninger – alt for høyt.
* De første 30 minuttene scoret Byåsen syv – 7 – mål! Det sier det meste.
* Kontringsspillet ble alt for lite resolutt benyttet: Når direktekontra var mulig, kom ikke pasningen; når det bare ble en delvis ankomst-mulighet, endte det gjerne med skuddbom.
Positivt da? Som nevnt ikke mye å henge hatten på. Men:
* Det var kjekt å registrere den gode samhandlingen mellom servitør Emilie Hegh Arntzen og strek»gjest» Maren Gundersen. Her var det mangt et C-moment, og i tillegg ga samspillet stort sett uttelling.
* Som utgammel kantspiller koser jeg meg over gode kantspillere. Marit Røsberg Jacobsen og Kristin Venn gjorde sine saker godt – spesielt førstnevnte, som jeg synes har vært Byåsens beste spiller denne sesongen – i alle fall i hjemmekampene, som jeg har sendt de fleste av. Men håndballkamper vinnes likefullt ikke fra kanten. Sånn er det bare.
I sum ble dette altså en lite minneverdig sesongslutt for sølvlaget Byåsen og et trist sorti for trener Claus Mogensen, som nå reiser til Danmark og trenerjobb i hjemlandet.
Både trener og spillere hadde ambisjoner om å ta seg til sluttspillfinale og sjanse til mesterliga-kvalik. Det ble med ambisjonene, dessverre.
Den verste regelendring noensinne!
Håndballen gjør en ny regelendring fra neste sesong. Ikke alle er begeistret for at det nå skal gå an å spille syv mot seks uten at den syvende spilleren har en drakt i målvaktfarge.
Les hva Ole Nørgaard, trener i den danske eliteklubben Skjern, mener om regelendringen:
Et uforglemmelig møte
Av mange møter med mennesker gjennom årevis på reportasjetokt, er Wally Jacob én av de menneskene jeg husker aller best.
Jacob hører til den australske urbefolkningen, aboriginerne. Året er 2006, og jeg var på reportasjereise i Australia. Jeg avtalte intervjuet gjennom Anangu Tours, aboriginernes eget, men uten å vite hvem jeg skulle intervjue.
Jeg befandt meg i det røde Australia, ikke langt fra Uluru, aboriginernes verdenskjente – og hellige – monolitt.
Så kom han, mannen jeg skulle intervjue – via engelsktalende tolk. Wally var i midten av 50-årene, tippet jeg. Han møtte meg med et fast håndtrykk og et blikk som møtte mitt. Det siste er alt annet enn vanlig, hadde jeg lest i Ingunn og Nils Are Øklands innsiktsfulle bok om Australia. Der står det:
”Når du møter blikket til en aborigin, vil øynene se gjennom deg, til en tid før du selv fantes, før inntrengerne var kommet til landet deres.”
Wally skjønner engelsk, men vil svare på sitt pitjantjatara, ett av rundt 100 aboriginerspråk som fortsatt er levende, gjennom tolken Jimmy.
Wally forteller om stigmatisering av et helt folk, om storbytilværelsen som er håpløst dårlig for veldig mange aboriginere, men også om slike som han selv, som er i fast jobb og som har et ganske godt liv.
– Mye av det som skrives bunner i manglende kunnskap. Jeg blir både opprørt og lei meg over det.
Wally legger høyre hånd over hjertet og ser meg rett inn i øynene.
Hvorfor jeg erindrer dette ti års gamle møtet akkurat nå? Jo fordi jeg på facebook, naturligvis, fant et bilde og aboriginer-visdom som jeg gjerne vil dele – også på min hjemmeside. Les og reflektér.
Om indianere, 7 vs 6 og en målvakthelt
Ingen tvil hvem som fortjente – og vel fikk – de største klemmene i Byåsen-gjengen i ettermiddag etter at semifinalen i sluttspillet var sikret.
For mens utespillerne gjorde bedrøvelig mange feil – spesielt etter pause; lot Oppsal komme helt a jour etter nesten å ha vært kjørt av lasset og lignet på alt annet enn et semifinalelag, da sto målvakt Tonje Lerstad frem med noen spektakulære redninger. Et par av redningene var D-moment rent teknisk. Vakkert og effektivt.
Men om Byåsen-tilhengerne hadde all grunn til å rive seg i håret og lide seg gjennom et farlig spennende siste kvarter, så fikk vi i første omgang se at et par morsomme og kreative offensive så vel som defensive grep ble tatt:
* Oppsal-trener Børge Brown forsøkte å hente inn Byåsen-forspranget ved å spille med syv angrepsspillere (bildet over). Forgjeves. Det endte med to baklengs i tomt mål, takket være Byåsen-trener Claus Mogensens mottrekk med å sende Marit Jacobsen frem som indianer og ballsnapper. Dermed ble 7 vs. 6-spillet bare testet ut noen få minutter.
* Byåsen forsøkte seg også en periode med to fremskutte forsvarere (bildet over) i et 4+2-spill, som viste at det kan i perioder og spesielle kampforløp være en effektiv variant til det faste 6-0-forsvaret.
Selv med disse friske lagledergrepene og seier til hjemmelaget med semfinaleplass som belønning, så var det skuffende dårlig mye av det som ble vist. Om finalen skal nås, må det noe helt annet til; smartere skyting, drastisk reduksjon av tekniske feil (pasninger og mottak først og fremst) og større taklingsvilje i forsvar.
En god målvakt og super fyr
Goran Rajkovic er ikke bare en god håndballmålvakt. Han er også en super fyr som i løpet av sine to år som Kolstad-spiller har blitt et strålende forbilde og publikumsfavoritt.
Mister Kolstad er det mange som kaller ham. Og trener Gomo mener keeperen er noe så sjeldent som en kroatisk nordtrønder…
Men nå tar dessverre Goran og familien hans farvel med Trondheim Sør og drar enda lenger sørover.
Les mitt intervju med Goran, som er publisert på Kolstad-håndballens hjemmeside:
http://www.kolstad-handball.no/2016/04/18/siste-kamp-med-gjengen-eller/
En omgang for glemmeboken
En omgang for glemmeboken. Lettere sagt enn gjort. For de norske spillerne – umulig, på lenge, lenge!
Vi hadde virkelig sjansen til å ta oss til OL for første gang på 34 år. Så bommet vi på sjansen; det vil si – bommet på sjansene!!!
Bom etter bom etter bom. Det var helt fælt å se på. Jeg led nesten med spillerne.
Espen Lie Hansen var en av de verste bomskytterne: ”Katastrofe-dårlig av meg. Jeg er nesten flau over hvor dårlig jeg var.”
Lagkaptein og selve høvdingen i laget, Bjarte Myrhol, bommet på fem av seks klare sjanser. ”Jeg spiller aldri slike kamper, og så skulle det skje akkurat i dag,”
La gå at Kroatia-målvakt Stevanovic var god. Men han er ikke så god. Det var vi som gjorde han god. Som TV3-ekspert Joachim Boldsen også sa det etter 21-27-tapet: ”Jeg kan garantere at han aldri står en slik kamp igjen.”
Mager trøst
Mager trøst for oss det, Joachim, i alle fall i kveld. Det var bare så typisk at det måtte skje mot oss i en så viktig kamp!
Målvaktdueller avgjør ofte mellom to jevne lag. I dag også: De kroatiske målvaktene endte med en redningsprosent på 49 – våre to på 27.
Det verste var at vi startet med å bomme så fælt. Selve angrepsspillet var godkjent. Vi spilte oss til opplagte scoringssjanser. Ballen ville bare ikke forbi Stevanovic – eller så smalt den i målramma!
Og når vi i starten heller ikke klarte å kopiere det gode forsvarsspillet som vi etter hvert er vante med å se fra Team Berge, ja, da sendte vi kroatene rett inn i flytsonen. Og når Duvnjak & co er, da er de ikke gode å hanskes med. Dessverre.
Én scoring på 12 minutter!
Da det var spilt rundt 12 minutter hadde vi ennå ikke scoret mer enn ett mål. Kroatene åtte.
7-14 ved pause kan virke motløst mye, men det er ikke umulig å ta igjen – hvis man bare klarer å score på sjansene. Det gjorde vi heller ikke etter pause, litt bedre enn i 1. omgangen, men langt fra nok.
Da Duvnjak begynte å herje med oss og prikke inn skuddene, og tredjevalget (tror jeg han er) på høyreback klinte til med kjeiva og scoret tre kjappe, da fikk vi heller ikke brukt kanskje vårt beste angrepsvåpen – kontringene.
Svartere enn vinternatta
Resultatet var svartere enn vinternatt. Men også i håndball er det fornuftig å kikke bak resultatet – hvorfor gikk det som det gikk?
For Christian Berge og hans trenerkolleger og spillerne selv, tar det nok en stund til de ønsker å kikke etter årsaker – før hele den begredelige kampen puttes i glemmeboken.
Skjønt mye tid på seg har de ikke. I juni skal vi ut i VM-kvalik mot Slovenia, et lag som i helgen klarte det vi ikke gjorde – kvalifiserte seg til Rio. Ligner vi mot slovenerne ikke mer på oss selv fra Danmark-kampen i går enn i dagens kamp, da kan vi fort måtte vente på neste sluttspilldeltagelse helt til 2018.
Noe positivt var det
* Viljen til å kjempe selv når den kroatiske bora-vinden blåste så kraftig imot.
* Magnus Jøndals ro fra straffemerket – scoret på fire av fem (kroatene brente tre!)
* Magnus Gulleruds strekspill da han fikk sjansen de siste minuttene.
* Sander Sagosen, etter mange bom også fra ham, scoret tre på rad i 2. omgangen – men da var kampen i realiteten tapt.
I januar snøt kroatene oss for bronse i EM. Nå nappet de forsyne meg fra oss den OL-plassen vi var så nær ved å kapre!
tores rusky 