”Christian ett av våre fremtidshåp”

Sitatet er 20 år gammelt og hentet fra et intervju jeg gjorde i Adressa – med herrelandslagets assistenttrener, Karl Erik Bøhn, og en fersk trønder – Christian Berge, på startstreken av en fantastisk karriere.

Det var Ski-VM i Trondheim. Håndballherrene – nå nesten allemannseie som håndballgutta –  var på treningsleir i VM-byen. Jeg hadde fått tips om at Christian sto foran sin landslagsdebut. Det ville i så fall ikke være ”for tidsnok”, som Odd Iversen ville ha uttrykt det. Det var fem år(!) siden sist en trøndersk utespiller hadde akslet Norge-trøya.

Jeg fikk forståelse hos sjefen min, Otto Ulseth,  for at her lå det en sak, Ski-VM aldri så mye, og dro opp i Granåsen hvor håndballgutta (…) overvar en VM-øvelse.

Assistenttreneren var full av lovord om sin nye playmaker: ”Christian er god i alle spillets faser. Han er langt på vei en komplett spiller, bare han nå får orden på knærne sine.”

Det gjorde Christian. Avrevne bakre korsbånd i begge knær og riftskade i det fremre korsbåndet på venstrebeinet var ikke nok til å stoppe unggutten, som  i 1997 var startet på sin håndballreise fra Trondheim med første stopp Stavanger. Det skulle bli uendelig mye mer.

Landslagskarrierens – som spiller! – siste kapittel ble skrevet under EM for 11 år siden. Da hadde han vært gjennom to kreftangrep. Men det var likevel en lei hamstring-skade som satte han på sidelinjen – etter 63 Norge-kamper og 251 scoringer.

For selv om Christian hadde en spisskompetanse i innspill til strek, i det hele tatt en playmaker som var nettopp det; en spiller som dirigerte spillet, ja, så var han også en målfarlig spillestyrer. Det er ikke lett å nøytralisere slike spillere…

Og disse kvalitetene førte han og kone Turid til storklubben Flensburg Handewitt i Nord-Tyskland. Der fikk Christian en eventyrlig karriere. Han var sentral i laget som ble både cup- og seriemester og som også vant E.cup for cupvinnere.

Han var én av tilhengernes største favoritter. Det fikk jeg selv oppleve på nært hold da jeg for snart 12 år siden var på plass i Flensburg for å skrive om en meget sjelden ære tildelt en bundesliga håndballspiller, en testimonialkamp; også tre år senere, da for å samle stoff til boken om Christian og hans kamp mot kreften.

Flere jeg snakket med, både folk i og rundt klubben, og ikke minst supporterne skrøt av Christian. ”Hölle Nord” er den største supporterklubben. Lederen Heinz Jacobsen sa det slik i et intervju jeg gjorde med ham i forkant av testimonialkampen: ”Christian er en fantastisk person og en super håndballspiller. Han er alltid høflig, vennlig og stiller opp når vi spør om noe. For oss vil han alltid være et idol.”

Allerede for 12 år siden var det mange som så for seg idolet som trener for klubben – ”en eller annen gang i fremtiden.”

”Fremtiden” er nå!

Christian har en relativt kort trenerkarriere, men med hvilke resultater! Først med Elverum og nå med Norge.

”Gjør det vanskelige til en bagatell, det umulige til en utfordring”.
Et Berge-livsmotto, som han har hatt god anledning til i bruke i oppturen med håndballgutta. Og lyktes!

Hvor mye Christian skal tillegges æren for det som har skjedd, er ikke så viktig å tallfeste. Viktigere er det å være vitne til et lag med en utrolig rutinert og dedikert skipper i BjarteMyrhol, med nok en trondhjemmer, Sander Sagosen, i den gamle Christian-rollen, på laget. Med et knallsterkt kollegium på sidelinjen; ass.trener Børge Lund, ”håndballprofessor” Zeljko Tomac, målvakttrener Steinar Ege og Christian-mentor Kent Harry Andersson. Og med en spillergruppe som strutter av spillerglede og trivsel.

Christian er utvilsomt én av håndballverdenens mest talentfulle unge trenere. Han er levende opptatt av håndball, av spillet. Håndballnerd, vil mange si. Han har begge beina godt plantet på parketten. Han er løsningsorientert, og han lar spillerne være seg selv – slik han selv ønsker å være det – uten forsøk på å presse dem alle inn i én like ramme.

Jeg håper inderlig vi får beholde denne besetningen, både på banen og på sidelinjen, minst frem til EM på hjemmebane i 2020 – med Norges innledende kamper i et nytt, stort og flott Trondheim Spektrum.

1-2-3 – ubuntu!

Håndballstjernen Henrik Møllgaard har skrevet et tankevekkende innlegg om sin hverdag som spiller både på ett av verdens beste klubblag (Paris Saint-Germaine) og landslag (Danmark). Kampkalenderen for spillere på dette nivået er alt for tett og med alt for stor skaderisiko.
Jeg lenker fra dansk TV2 sin nettside:
http://sport.tv2.dk/haandbold/2016-11-14-droemmeliv-i-et-kalenderhelvede

Fra 1. juli trådte de nye spillereglene i kraft. Nå er det anledning til å bruke syv utespillere (spille uten målvakt), konkrete regler for avblåsning for passivt spill og introduksjon av et blått kort, for å nevne noe.

Det skal bli riktig spennende å følge håndhevingen av de nye reglene, blant annet om sekretariatet klarer å mestre en ytterligere omfattende oppgave. Og, aller viktigst, gjør de nye reglene håndballen mer attraktiv for publikum?

Her er en artikkel hentet fra håndballregion Nord sin facebookside.

https://www.handball.no/regioner/region-midt-norge/system/nyheter-midt-og-nord/endringer-i-spilleregler/

Har Christian Berge gode nok spillere å jobbe med, var et spørsmål jeg fikk på en facebook-post jeg publiserte etter gårsdagens VM-kval. Svaret på det er et rungende ”ja” , fordi:

* Vi har en målvakt i Torbjørn Bergerud som spås en STOR karriere og som med sine snaut 22 år i perioder allerede har vist internasjonal klasse.

* I Ole Erevik (35) har vi en rutinert burvokter med en god internasjonal karriere bak seg og som slett ikke har gått ut på dato, om han selv er motivert for fortsatt Norge-spill.

* Vi har en av verdens best playmakere i Sander Sagosen (bildet), som ennå ikke 20 år er ettertraktet vilt hos ALLE storklubbene, om vi skal tro ryktene – og det skal vi, når det gjelder dette – ikke bare fordi Sander er trondhjemmer…

* Det oppløftende er at vi i Gøran Johannessen har et midtback-alternativ som har mange av de samme kvalitetene som Sander og som sikkert kommer til å utvikle seg stort når han tar steget ut fra Viking og til danske GOG Svendborg.

* Venstrehendte bakspillere av storformat var det i mange år mangel på i Norge. Ikke nå lenger. Vi har først og fremst Kent Robin Tønnesen (bildet under) og Harald Reinkind som begge har levert topp-prestasjoner i tyske storklubber.

* Og bak de to i køen for en plass på laget finner vi rutinerte Christoffer Rambo, som også spiller i tysk bundesliga og det nye høyreback-funnet, 19-åringen Magnus Rød, som inntil videre spiller i Bækkelaget-drakt.

* Blant det høyrehendte skytset er Espen Lie Hansen vårt førstevalg og etter syv år som landslagsspiller viser kanonskytteren og ankomst-eksperten mer stabilt høyt nivå, så vidt jeg kan registrere.

* Så er det ingen ulempe at både Sagosen og Johannessen er like gode venstre bakspillere som midtbacker. Og jeg har slett ikke glemt Christian O’Sullivan, en annerledes spillertype enn bakspillerne jeg allerede har nevnt – ikke så høy, men veldig fotrapp, med overrumplende skudd og dessuten god i forsvar, selv om han slett ikke er 190++  høy og heller ikke veier 100+ kilo.

* Kantene da, hva med dem? Jo, takk bare bra! Kristian Bjørnsen på høyrekanten har til tider briljert i bundesliga og landslaget. Magnus Jøndal (bildet over) er like sikker avslutter på motsatt side og like god kontringsspiller som det Bjørnsen er.

* Streken til slutt: Bjarte Myrhol er vår hærfører og limet i laget forsvarsmessig og garantisten for uttellinger i angrep, både med sine sperrer for andre og for sikre avslutninger når ballen serveres. Bjarte har ikke droppet i kvalitet fordi om han forlot bundesliga til fordel for dansk eliteserie. Forsikringen 34-åringen ga på direktesendt tv i går kveld om at han ikke har tenkt å takke nei til fortsatt landslagsspill, er balsam for Christian Berge-sjelen – og svært gledelig for alle oss som liker å se spillere som Bjarte – lagspiller med stor L og individualist på én og samme tid.

* Og skulle lagkaptein Bjarte (bildet) være ute med skade, eller ha en meget sjelden off day, ja så har vi en Joakim Hykkelrud i kjempefremgang, en Magnus Gullerud som neste sesong skal spille i bundesliga (Minden) og forsvarsspesialist Petter Øverby.

I SUM; spillermaterialet holder i lange baner. Nå handler det om å bli enda mer samspilte, få stabilt mer skikk på forsvarsspillet og skaffe laget så gode sparringspartnere i kamp. Det siste blir ikke minst viktig nå som det kan gå et par år før vi neste gang er i mesterskapsaksjon.
At åtte-ni av landslagsspillerne bytter klubb, til bedre klubber og ligaer, er også et moment som taler til fortsatt fremgang for disse håndballgutta.