Det begynte veldig fint. Blå himmel og sol og 10-11 morgenlune septembergrader.

Og det fortsatt minst like bra. Bare noen få skritt inn over markagrensen, sto en liten steinsopp og bød seg frem. Fast i fisken var den også. Men steinsopp er gjerne eneboere, og det gjorde jeg noe med: Soppen fikk et kutt nederst på stilken og vips ned i sopp-posen. Der håpet jeg den skulle få selskap.

For jeg var på jakt etter skogens gull, kantarellene. Jeg innbilte meg at det lå an til god fangst. Et favoritt-sted har jeg også, og det har mer enn én gang ”levert”.

På vei mot ”stedet” kom skepsisen krypende. For langs stien har det ofte vært noen små oppmuntrende gule hatter, ikke store greiene, men nok til å ta med hjem. I morges så jeg ikke snurten av disse forhåndsvarslerne.

Og verre ble det. For selv på favoritthaugen var det ikke mye ”gull” å få øye på. Kanskje var jeg for sent ute; ja, altså ikke i dag – for jeg var tidlig nok i gang. Det var konkurrentene jeg tenkte på, både to- og firbente, som kanskje hadde kommet meg i forkjøpet. Jeg så ikke noe til dem, men jeg hørte både bjeller og breking. Spor etter snafsing på noen gule sopphatter så jeg også.

Dagens soppfangst ble altså heller skral. Likevel, jeg fikk halvannen time i herlig skogsluft, fant noen deilige, modne tyttebær å slukke tørsten på, og da jeg vendte nesen hjemover, varmet høstsolen behagelig på ryggen.

Så tålte jeg godt at ei skjære satt oppe i en tretopp og skrattet av meg (?) og min alt annet enn velfylte sopp-pose da jeg var på vei ut av skogen.

Søndagsturen får karakteren meget god selv om det ikke ble mye sopp å putte i fryseren. Dessuten ble rensejobben langt raskere unnagjort enn det jeg hadde håpet den skulle bli…