Forelskelse kan forklares som noe uforklarlig. Det gjør da heller ikke noe at du ikke nøyaktig vet eller skjønner hva det er som har truffet deg. Det holder at du kjenner at du er truffet.
Men når forelskelsen varer i årevis, da kan det kanskje være grunn til å lete etter årsaker.
Som i mitt forhold til Montalcino – verdenskjent småby, men likefullt småby, midt i det sentrale, det klassiske Italia.
Oppe på en kolle, like høy som Gråkalltoppen i Trondheim, ligger Montalcino.
Jeg blir visst aldri ferdig med denne lille byklatten 564 meter over havet, fem-seks mil sør for atskillig større og mer berømte Siena. Og det beste; det virker som om følelsene er gjengjeldt. Hver gang siden vi i 1998 for første gang var i byen – det var forelskelse ved første øyekast – er kone Eva og jeg blitt smilende mottatt.
Eva sammen med Rossano og Laura, to av dem vi har fått god kontakt med og som driver vår stamkafé, Caffè La Fortezza.
Hva er det som gir Montalcino denne tiltrekningskraften, har jeg mang en gang fundert på.
Beliggenheten? Ja visst er det Toscana ”in purezza”, Toscana slik vi er vant til å bli servert regionen i bilder, på TV og i trykte medier. Men det er andre småbyer, cittadine, i nabolaget det kan sies det samme om, i alle fall nesten.
Det duvende landskapet er sjelebot.
Gamlebyen? Sjarmerende, som svært mange andre her i hjertet av Toscana.
På byens sentrale plass, Piazza del Popolo, finner du Fiaschetteria – vinkafeen som finnes i nær sagt alle guidebok-omtaler av byen og som alltid er vårt første stoppested når vi kommer til byen – for å drikke et glass brunello…
Menneskene? De har tatt imot med vennlighet, etter en stund, som sikkert andre har opplevd andre steder i Toscana – og Italia forøvrig.
Konsert på Popolo-plassen. Slike arrangement trekker både turister og montalcinesere.
Historien? Spennende, ikke minst alliansen med Siena mot storheten Firenze. Men også andre byer i dette området har sine gode anekdoter og stolte historiske røtter.
La Fortezza ble bygd på 1300-tallet. Mens Montalcino er blitt invadert av fiender mange ganger, har ingen av inntrengerne klart å erobre fortet.
Vinen? Så klart. Brunello’en er ”vinenes konge og kongenes vin” – sier montalcinerne med glødende stolthet i stemmen, som piemonteserne sier det om sin barolo…
Biondi-Santi er selve oppfinneren av brunello, den spesielle sangiovese-klonen som også kalles sangiovese grosso. Familiens flotte eiendom, Greppo, ligger på en av mine faste morgentrim-ruter.
Altså må det være noe av alt dette – blandet med noen tilfeldigheter – som gjør at vi vender tilbake dit, igjen og igjen – og igjen.
September blir neste «igjen». Da skal vi nok en gang føle oss litt som montalcinesere…
Her er noen flere bilder fra byen vår:
Den anerkjente brunello-produsenten Fattoria Barbi holder hus en drøy halvtimes gange fra gamlebyen. Der kan du både få omvisning og vinsmaking og også spise lunsj eller middag på vingårdens utmerkede restaurant. Det har også en firbent en fått snusen i…En av våre faste spisesteder, Le Potazzine, som ligger på Piazza Garibaldi. Der jobber også vår gode venn, kelneren Mustapha.Sypressene er et aldri så lite «bumerke» i Montalcino. Denne lunden er det utallige kameraførere som har på minneprikken. Italienerne sier for øvrig at sypressene er for «i ricchi» og «i morti», altså for de rike og de døde. Det skyldes at sypresser er det mange av både på store, rike eiendommer og på kirkegårder.Mona Lisa har nok ikke drukket brunello. Men i 2000 var hun offisiell plakat for Brunello-konsortiet. Konsortiet tildeler hvert år en kunstner oppgaven med å lage en plakat.På vinstorheten Banfi sitt slott, Poggio alle Mura, finner du et spennende glass-museum, en «butikk» med vinsalg og vinsmaking, og to restauranter. En lunsj eller middag er ikke bare et tips, men sterkt å anbefale.Hver sommer er det en «Jazz og vin»-festival i Montalcino hvor flesteparten av konsertene holdes i Fortets borggård. En fantastisk opplevelse – for den som liker jazz – og vin…Selv i Montalcino går solen ned…Her er våpenmerkene til byens fire bydeler, quartieri, f.v.: Ruga, Borghetto (vår bydel), Pianello og Travaglio.
Når du er tilhenger både av vin og jazz, som meg, og samtidig ikke kan unnvære det årlige besøket til Montalcino, da er jeg også så heldig å få en Ole Brumm-servering; begge deler.
Hver sommer kan denne herlige miksen nytes, enten på vinprodusent og festivalsponsor Banfi sitt eget slott Poggio alle Mura eller inne i «gårdsrommet» på Fortet (La Fortezza) i gamlebyen.
I fjor var jeg på den siste kvelden, en fantastisk julikveld, hvor borggården var fullstappet, hvor vin ble konsumert i store, men beherskede mengder, og hvor jazzen fargesatte den varme sommerkvelden og tidlignatten.
Forgrunnsfigurer denne kvelden, sammen med et samspilt storband; saxofonisten Jesse Davis. Trombonist og arrangør Mario Corvini holdt stødig tak i det hele.
Jeg vet ikke om de er kjødelige brødre, men musikalsk er det ikke noe i veien med slektskapet i Fratelli Morelli. Trioen støtte jeg på i Montalcino i fjor sommer. På Piazza del Popolo underholdt karene med friske takter og munter fremførelse. En liten smakebit får du på videoen under.
tores rusky 