Da vi på søndag slo Island i Nidarøhallen, var det åtte år siden sist håndballgutta hadde prestert det samme. Da vi vant i kveld, var det bare to dager siden forrige seier…

Team Christian Berge viste i lange perioder så mye bra at vi har lov til å være optimister foran helgens OL-kvalifisering i Danmark. Firemålsseier på søndag og syv pluss i kveld. Det er aldri feil å ta med seg gode resultat – og gode prestasjoner – inn til kamper som virkelig gjelder.

Jo, da, jeg har ikke glemt at Island i de to kampene på Nidarø kom uten bakspiller-esset Aron Palmarsson og kantveteranen Gudjun Sigurdsson. De to scoret tilsammen 14 av Islands 26 da vi tapte med ett i åpningskampen i EM. Like fullt var den norske prestasjonen ved Nidelvens bredd disse to kveldene så pass oppløftende at vi er sterke i troen på at vi kan komme med to lag til olympisk håndball i Rio.

I kvaliken i Danmark til helgen er Kroatia og Bahrain motstanderne i tillegg til hjemmelaget. Umiddelbart virker det som om vi må slå ett av de to førstnevnte for å sikre én av de to OL-plassene som ligger i premiepotten. Men Christian advarer mot å tro at Bahrain blir en walk over. Da jeg snakket med ham før søndagens kamp var han krystallklar: Bahrain kan bli en hard nøtt å knekke. Laget spiller gjerne et 3-3-forsvar som det ikke er veldig mange anledninger til å trene imot. De har spillere som skyter fra alle mulige og umulige posisjoner. Uortodokse og gode atleter.

Likevel ligger det an til at det er enten danskene eller kroatene vi må kjempe hardest mot for å ta én av de to plassene til Rio. Vi åpner kvaliken fredag mot Bahrain, dagen etter møter vi Danmark, og søndag er det anledning for å revansjere tapet for Kroatia i bronsekampen i EM.

Tilbake til Nidarø og Island-kampene. I perioder spilte våre gutter champagne-håndball; et herlig trøkk i kontringsspillet, med hurtighet og presisjon i etablert angrep og med effektivitet som fikk oss tribunefolk til å virkelig mosjonere smilemusklene.
Og forutsetningen for at vi kunne briljere såpass i angrep, var at spillet rundt egen målgård med veteranene Myrhol og Mamelund som trestjerners forsvarsgeneraler avvæpnet mengder av islandske angrep.
Bakerst sto i tillegg våre målvakter milevis bedre enn sine islandske kolleger. Den som vet bare litt om håndball, vet betydningen av å vinne målvaktdueller. I troppen sin har Berge & co ikke mindre enn tre som holder godt mål; veteranene Ole Erevik (35) og Espen Christensen (30) og vår neste (?) topp-målvakt, 21-åringen Torbjørn Bergerud. I kveld sto han førsteomgangen og endte med en redningsprosent på 45. Strålende!
Det var faktisk deler av kampene vi holdt noe som lignet på lekestue mot islendingene. Både på søndag og i kveld kunne seierssifrene vært betydelig større om trenerteamet hadde toppet laget mer enn de gjorde.
Men dette var trening for det som virkelig gjelder i Herning om noen dager. Blant annet var det usedvanlig viktig å gi playmaker Christian O’Sullivan godt med spilletid, siden oslogutten har vært skadet og ute av spill i en måneds tid.

For å avslutte dette, både med pluss og minus, det siste først: Én av våre strålende venstrehendte kanonskyttere, Kent Robin Tønnesen, pådro seg søndag, nærmest på mystisk vis, en skade i det ene benet. Skaden er såpass alvorlig at han er ute av OL-kvaliken. Forferdelig synd. Og da var det betryggende i kveld å være vitne til at ”reserven” Christoffer Rambo presenterte seg på en måte som jeg ikke kan huske han tidligere har gjort i Norge-drakt; ikke bare var skuddarmen intakt. Han bidro også med målgivende, og kanskje aller mest gledelig; Minden-spilleren, som ”i alle år” har gått for å være såkalt enveisspiller, han holdt godt nivå også i forsvar.

Spiller med drakt nummer 13 ser slett ikke ut til å innebære noen ulykke for vårt lag i den forestående kvalifiseringen til Rio.

 

 

NRKs håndballekspert Øystein Havang med store ord om Sander Sagosen. Det kan forhåpentligvis være til inspirasjon for unge håndballspillere med store ambisjoner. Det går faktisk an å nå veldig langt, om man vil nok – og ikke minst har treningstalent stort nok.
Her er saken publisert på nrk.no

http://www.nrk.no/sport/_-han-kan-spille-pa-de-seks-beste-lagene-i-verden-1.12857918

 

Hvem skulle tro det, etter to x 13 minus i sesongstarten – at Kolstad i sin debutsesong i eliteserien skulle avslutte med 15 plussmål og med god margin sikre seg sluttspillplass?

Ganske mange er etter hvert blitt sterke i troen på det Stian Gomo, Valery Putans og spillerne driver med. Noen ble kanskje litt ”skremt” etter den skrale innledningen på sesongen, men tvilen har så til de grader kommet ”tiltalte” til gode.

Visst så det småskummelt ut da Halden og Elverum feide gulvet med toppseriedebutantene. Men selv de dårlige resultatene, og prestasjonene, rokket ikke ved troen på det de holder på med, dag ut og dag inn i treningstimene i Husebyhallen og styrkerommene. Det trengtes bare en tilvenning:

Livet i eliteserien er ikke som livet i etasjen under. Det er ikke mulig å drive propagandahåndball med tricker og flyvere i vilden sky og vinne kamper med ”bare” en herlig offensiv. I øverste håndballetasje må man ikke minst være knallgode defensivt. Det har det tatt litt tid å bli. Nå ser også dette tidvis ut til å være så bra at tilværelsen i eliteserien har alle gode forutsetninger for å bli en langvarig affære – til glede for et stort håndballinteressert Trondheim og Trøndelag.

 

Hva er så suksessfaktorene i Kolstad? De er faktisk mange. Spillerne først:

* Generelt; de er unge, de er talentfulle, de er treningsvillige.
* Fem av dem har fått smake på rekruttlandslag, og flere kan det bli.
* Én, Lasse Balstad, har sågar fått sin A-landslagsdebut
* To er sterke kandidater til juniorlandslag.
* Troppen virker samkjørte også utenfor banen, en viktig faktor for å lykkes
* Her finnes flere profiler med wow-faktor og som publikum elsker. De aller fremste er, foreløpig; Daniel Brandmo, Mishels Liaba, Truls Moe Fjeseth og Lasse Balstad, men det er flere som har potensialet.
* Det gleder meg stort når Mishels takker pent nei til flere friere og ønsker å bli i Kolstad også neste sesong. Det er et viktig signal både til resten av gjengen og til potensielle nye Kolstad-spillere: I denne klubben drives det godt utviklingsarbeid. Nemlig!

Trenerne. En utmerket miks, virker det som: Unge Stian Gomo, selverklært nerd, vitebegjærlig og med stor entusiasme, går i supert tospann med rutinerte og kunnskapsrike Valery Putans.

Apparatet rundt laget. Jostein Sivertsen er på mange måter pytt og panne. Den daglige lederen holder tak i det aller meste. Utfordringen er nå å bygge en stab rundt Jostein så han ikke brenner seg ut. Det ville være ille både for ham selv og for Kolstad.

En svært viktig funksjon som klubben foreløpig ikke har, men som absolutt bør besettes; en sportslig leder, som kan jobbe tett både opp mot laget/trenerne og klubbledelsen. Kandidatene vokser ikke på trær, letejobben er vanskelig, er ikke desto mindre uhyre viktig å lykkes med!

Kamparrangementene? Der er det mange som bidrar, og med en Kristin Eggen som stødig skipper på arrangementsskuta.
Opplegget med Endre Storholt og hans eventselskapet er også en suksessfaktor og noe jeg virkelig håper Kolstad har ressurser til å fortsette med. Uten å ha vært på alle hjemmearenaer, tror jeg ingen andre kommer i nærheten av den rammen Kolstad skaper rundt sine kamper i Nidarøhallen. Publikumstallene – håndballrikets høyeste – sier også sitt.

Jo, det er virkelig grunn til optimisme på vegne av Kolstad – og dermed også for trønderske (herre)håndball!

 

Før pause var det lite som minnet om en søsterduell; fordi Teodora (Tomac) ikke ble brukt hos Byåsen og Marta ikke hadde noen stor omgang hos gjestene fra Kristiansand.

I 2. omgangen endret det seg radikalt:

Marta klinte til fra halvdistanse, gang på gang, i mål. Like ofte sto Byåsen-spillerne håpløst feil i forsvar – dekket på kropp og glemte en sleip lang høyrearm.

Marta var i ferd med å avgjøre en meget viktig fight i medaljestriden, og altså mot gamle lagvenninner. Om det ikke hadde vært for storesøster ”Teo”.

Etter at både Emilie Hegh Arntzen og Marie Henriksen hadde spilt en høyst variabel førsteomgang, fikk ”Teo” sjansen. Hun kunne gjerne ha fått sjansen også før pause. For med fotrappe Ida Hernes inn for Hegh Arntzen og spillintelligente Teodora som offensiv styrmann, ble det sakte, men sikkert mer sving over det offensive spillet – og ikke minst uttellingen.

I første omgang var treffsikkerheten langt unna å ligne en sølvkandidat. Og ikke bare var det Vipers-målvaktens fortjeneste; alt for mange skudd endte til dels langt til side for mål. Til slutt sto Byåsen med en uttellingsprosent på 46, under godkjent. Hva prosenten var før pause, vet jeg ikke, men den var nok enda lavere.
Heldigvis var gjestenes uttelling like dårlig.

Så med søstrene Tomac i avgjørende roller, var det vel ok med uavgjort (24-24) til syvende og sist – i alle fall med tanke på ”husfreden” i familien.

Byåsen-jentene var for øvrig bare noen få centimeter fra å ta begge poeng:  Få sekunder før slutt sendte Marit Jacobsen ballen fra egen banehalvdel mot et tomt Vipers-bur. Ballen traff stolpen!

Symptomatisk for denne Byåsen-kvelden, da mye ikke gikk veien…

Onsdag 9. mars er Kolstad-guttene på jakt etter to nye eliteseriepoeng – i Nidarøhallen mot Fyllingen. I pausen på kampen skal tidligere eliteseriekjendiser i aksjon i en showkamp. I en 2 x 5 minutters kamp skal godt voksne – eller der omkring… – ex-eliteseriespillere vil skape litt sånn Harlem Globetrotter-moro.

Legendekampen er en del av et opplegg som Kolstad-sjef Jostein Sivertsen har dratt i gang og som gir tidligere eliteseriespillere sjansen til å ta en kaffekopp sammen og prates om gamle – og nye – dager.

En del av «eks’ene» har kanskje heller ikke vært på Kolstad-kamp på Nidarø. De får i så fall forhåpentligvis anledning til å se at byens nyeste eliteserielag er i stand til å lage skikkelig god håndballunderholdning.
I alle fall har guttene til trenerne Gomo og Putans prestert det i mange kamper denne vinteren, så bra at laget har los på en plass blant de fire-fem beste.

Fenomenalt, egentlig!

Og skikkelig artig vil det også bli for oss «gamliser» å treffe tidligere med- og motspillere over en kopp kaffe i hallen på neste onsdag.
Jeg håper det blir riktig mange som benytter anledningen til et kaffe-treff kombinert med eliteseriekamp – og legendeshow i pausen.

 

Det skriver Robban Zetterquist i sin håndball-blogg. Det han sikter til er opplegget med et rekruttlandslag som Norge har hatt stor nytte og glede av, men en modell som svenskene ikke bruker.

Og «Zeta», som har lang og bred erfaring som leder og trener i svensk håndball, fortsetter:

» Tänk om denna modell fanns i Sverige? Varför ska det vara så svårt, när det fungerar i Norge?»

De norske rekruttjentene samles til trening i uken fra 11. til 18. mars og spiller kamper mot Slovakia 15. og 16. mars. Inntil to av rekruttene vil bli hentet opp til A-laget som skal spille EM-kvalifisering.

Rekrutt-troppen som trener Axel Stefansson (bildet) og assistenttrener Roger Kvannlig har tatt ut, har for øvrig godt trøndersk innslag. Her er spillerne:

Marta Tomac (Våg Vipers),  Marie Henriksen (Byåsen Elite),  Silje Waade (Byåsen Elite), Marit Røsberg Jacobsen (Byåsen Elite), Kristin Venn (Byåsen Elite), Marie Sundfør Tømmerbakke (Oppsal IF Håndball), Emily Stang Sando, (Team Esbjerg), Tonje Løseth (Tus Metzingen), Hanna Bredal Oftedal (Issy Paris), Hege Bakken Wahlquist (Glassverket IF), Tine Stange (Larvik HK),Vilde Mortensen Ingstad (Oppsal IF Håndball), Ingvild Bakkerud (Skrim), Kari Brattset (Glassverket IF), Maja Jacobsen (Odense) og Martine Kjønniksen Moen (Halden HK).

Også i dansk håndball pågår det naturligvis en debatt om talentutviklingen. I en kronikk redegjør trener-guru og nå sportssjef i forbundet om holdningen til Dansk Håndbold Forbund. I artikkelen tar Wilbek for seg momenter knyttet til de aller yngste spillerne, de under 12 år.

Les, og bli klok, vil jeg si.

http://www.dhf.dk/Presse/nyheder/2016/Februar/sportschefen_mener_saet_fokus_paa_boernenes_behov

---

Jeg får ikke til å kopiere lenken til denne bloggen, men jeg har delt den på Facebook tidslinjen min.

 

Håndballgutta har gjort et strålende EM og har overrasket både leg og lærd – selv om det ble tap i de to siste kampene. Men hvordan skal vi utnytte de prestasjonene i vår hjemlige herrehåndball?

Håndballjentenes VM-bronse i 1986 ble starten på en nesten sammenhengende suksessbølge. Kan vi håpe på en lignende effekt etter håndballguttas ”nesten-medalje”?

I alle fall er det en del likhetstrekk mellom det som skjedde i Nederland for 30 år siden og det vi har opplevd de siste par ukene:

* Vi har fått sjansen til å la oss begeistre av et mannskap som har overrasket alle.
* Vi har sett hvordan LAGET har vært førsteprioritet.
* Vi har også nå et mannskap med klare profiler som går rett hjem hos publikum – hos sponsorene også, skulle jeg tro.
* Håndballgutta opptrer supert overfor media, akkurat som jentene

Bronsemedaljene i 1986 bidro til å skape en enorm interesse for damehåndball. Publikum ville se disse jentene på nært hold. Landskampene på hjemmebane ble kjempepopulære, og jentene spilte på norske klubblag.

Og her er det stor forskjell på de to lagene. Hos ”Team Berge” er det bare tre som spiller klubbhåndball her hjemme. Det skulle forundre meg mye om det blir enda færre neste sesong. Venstrekant Magnus Jøndal har vært så god at ØIF Arendal nok må regne med å spille uten ham neste sesong. Kanskje får også Elverum-duoen André Lindboe og Petter Øverby tilbud fra utlandet.
At vi har så mange med utenlandsk klubbadresse, er også en viktig faktor når EM-suksessen skal forklares. Selv om håndballgutta som landslag har lite å vise til, så har karer som Myrhol, Erevik, Reinkind, Tønnesen, Bjørnsen, Sagosen og Hykkerud skaffet seg verdifull kampmatching i noen av verdens beste ligaer – ikke minst den tyske.

Når det er slik, får ikke lederne i norske eliteklubber sjansen til å vise frem EM-spillere for sitt eget publikum. Derfor blir det spennende å se hvilke andre grep de kan gjøre for å være med på å forsterke den økende interessen herrehåndballen garantert vil oppleve. TV3 sine imponerende høye seertall er en klar indikasjon på at vi publikummere vil ha mer.

Om ett år skal det spilles om VM-medaljer i Frankrike. I og med at bronsekampen glapp, må vi ut i kvalik (mot Slovenia) for å komme dit. Vi kan også komme oss til sommer-OL i Brasil senere i år. Også den muligheten en konsekvens av de oppmuntrende resultatene i Polen.

Jeg har tro på at vi får se dette løfterike norske mannskapet i mesterskapskamper både i Brasil og Frankrike! Som det gjerne heter; ”vi har mye å gå på.” Det er alt annet enn tomme ord!