Å være en glad gubbe i stedet for en sur én, er naturligvis ingen garanti for at man lever lenger. Men det kan absolutt mistenkes at optimister har et morsommere liv enn det pessimister har. Og i alle fall, så har glade gubber flere glade dager enn om man går med konstant «nedover-munn». I tillegg har glade gubber en tendens til å skape god stemning, noe som naturligvis er positivt, ikke sant?

Den tidligere ambassadøren og nå barnebokforfatter, svenske Dag Sebastian Ahlander, har skrevet to bøker med tema glade gubber (han er selv en slik – 76 år ung). Den ene boken er en «håndbok», den andre en «tenkebok». Håndboken inneholder 109 gode råd for å nå livets høydepunkt, som Ahlander skriver. På de drøyt (små) 200 sidene finnes det mange tankevekkende betraktninger og smilende formuleringer. Som en god venn «lovte» meg før jeg gikk i gang med å lese og bla i håndboken: «Den byr på noen haha-opplevelser.» Det gjør den så visst.

Forfatteren forteller forresten at han som 50-åring skiftet ut grått slips med rød sløyfe. Han observerte at folk plutselig begynte å smile til ham. Han smilte tilbake. Smil har nemlig en tendens til å spre seg, som forfatteren skriver.

Smilende møter frigjør også mange doser med endorfiner, vil jeg tro, og som gir god stemning som igjen bidrar til triveligere dager…

Her er syv eksempler fra Ahlanders bok. Det kan være glad lesning ikke bare for oss gubber

«Lykken er ikke å lykkes i alle ting, men å få et godt liv»

«Ikke klag over hvor fort tiden går. Tenk i stedet på hvor langt livet er»

«Alderdommens frukt er rike minner av det gode som man tidligere har opplevd»

«Gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv»

«Å bruke hjernen er viktig. “Use it or lose it”, som amerikanerne sier»

 «Ikke noe gleder voksne barn så mye som foreldre som kommer med nye synspunkter på gamle problemstillinger»

«Å være sammen med små barn er stimulerende. Det gir oss eldre en siste sjanse til å tre inn i magien som er det lille barnets fantasi – før vi selv går i barndommen»

Å være sterk
er ikke å løpe raskest
å hoppe lengst eller
å løfte tyngst

Å være sterk
er ikke alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å vite best

Å være sterk
er å se lyset når det er som mørkest
å slåss for noe en tror på –
selv om man ikke har flere krefter igjen
å se sannheten i øynene – selv om den er hard

(Kilde: ukjent)

VENNER er de sjeldne mennesker som spør oss hvordan det står til og som gir seg tid til å høre svaret.
(Ed Cunningham)

Av mange møter med mennesker gjennom årevis på reportasjetokt, er Wally Jacob én av de menneskene jeg husker aller best.

Jacob hører til den australske urbefolkningen, aboriginerne. Året er 2006, og jeg var på reportasjereise i Australia. Jeg avtalte intervjuet gjennom Anangu Tours, aboriginernes eget, men uten å vite hvem jeg skulle intervjue.

Jeg befandt meg i det røde Australia, ikke langt fra Uluru, aboriginernes verdenskjente – og hellige – monolitt.

Så kom han, mannen jeg skulle intervjue – via engelsktalende tolk. Wally var i midten av 50-årene, tippet jeg. Han møtte meg med et fast håndtrykk og et blikk som møtte mitt. Det siste er alt annet enn vanlig, hadde jeg lest i Ingunn og Nils Are Øklands innsiktsfulle bok om Australia. Der står det:

”Når du møter blikket til en aborigin, vil øynene se gjennom deg, til en tid før du selv fantes, før inntrengerne var kommet til landet deres.”

Wally skjønner engelsk, men vil svare på sitt pitjantjatara, ett av rundt 100 aboriginerspråk som fortsatt er levende, gjennom tolken Jimmy.

Wally forteller om stigmatisering av et helt folk, om storbytilværelsen som er håpløst dårlig for veldig mange aboriginere, men også om slike som han selv, som er i fast jobb og som har et ganske godt liv.

– Mye av det som skrives bunner i manglende kunnskap. Jeg blir både opprørt og lei meg over det.

Wally legger høyre hånd over hjertet og ser meg rett inn i øynene.

Hvorfor jeg erindrer dette ti års gamle møtet akkurat nå? Jo fordi jeg på facebook, naturligvis, fant et bilde og aboriginer-visdom som jeg gjerne vil dele – også på min hjemmeside. Les og reflektér.

Du har sikkert sett påstanden før. Men tror du på den? Jeg gjør!

Mentaltrener Cecilie Ystenes har i en spalte i VGHelg tatt for seg fenomenet latter, og smil, og påpekt hvor mye godt som følger med ei god latterkule.

Ystenes er ikke i tvil om at vi trenger å le mer. Jeg er helt enig med henne.
Hun påpeker også at forskere mener en latterkrampe utløser psykiske reaksjoner med stor effekt.
Det skulle ikke forundre meg om det også stemmer, fordi;

det er påvist at latter virker smertedempende og at latter senker nivået av stresshormoner og øker godhormon-nivået, endorfinene.

 De gode hormonene settes i bevegelse bare ved å lage smilefjes, ikke nødvendigvis foran et speil, men jeg tror det hjelper, fordi; et smil har en ”lei” tendens til å avle et nytt smil, eller kanskje når du ser ditt eget smilefjes får du lyst til også å le, og dermed har du satt i gang en god kjedereaksjon.

 ”Smil til livet og livet ler av deg”, har noen forsøkt seg med for å vri på et langt mer positivt utsagn (”smil til livet og livet smiler til deg”). Det er kanskje en morsom (…) variant, men det er feil!

Smil til livet, det vil si til deg selv – kanskje foran speilet – eller de du lever sammen med, de du omgås ofte, til noen du tilfeldig møter – i kassa på butikken, på treningssenteret, på turen i marka, på bussholdeplassen, på gata.

Kjennes ikke et helt okei? Å møte et åpent ansikt, i stedet for et steinansikt, og gjengjelde det – eller til og med selv være en ”ansiktsåpner”.

Jeg synes det, og jeg er sikker på at det bidrar til en gladere dag – og kanskje enda til et forlenget liv…

 Til slutt vil jeg bidra til å mosjonere lattermusklene dine, i alle fall gi ansiktet ditt smilerynker: Se denne YouTube-videoen – hvis ikke den får stresshormonene til å ligge flate og godhormonene til å vibrere, ja, så er det synd.
God latter!

 

 

Colin Powell (78) var den første afroamerikaner som ble utenriksminister i USA da han ble utnevnt av president George W. Bush i 2001. Powell, sønn av immigranter fra Jamaica, hadde militær bakgrunn og endte opp som firestjerners general. Han tjenestegjorde under Vietnam-krigen, og under Gulfkrigen var han leder av «Joint Chiefs of Staff», den høyeste stillingen i det amerikanske militæret.
Under presidentvalgkampen i 2008 støttet han demokraten Barack Obama og ikke sin partifelle John McCain.

I sin bok «It worked for me; In Life and Leadership» formulerer Powell blant annet 13 regler, regler som han lever etter og hvordan han kom frem til dem.

Her er levereglene; noe tankegods for de fleste av oss, vil jeg tro.

1. It ain’t as bad as you think. It will look better in the morning.
2. Get mad, then get over it.
3. Avoid having your ego so close to your position that when your position falls, your ego goes with it.
4. It can be done!
5. Be careful what you choose. You may get it.
6. Don’t let adverse facts stand in the way of a good decision.
7. You can’t make someone else’s choices. You shouldn’t let someone else make yours.
8. Check small things.
9. Share credit.
10. Remain calm. Be kind.
11. Have a vision. Be demanding.
12. Don’t take counsel of your fears or naysayers.
13. Perpetual optimism is a force multiplier.

Smil holder fluerne borte og sindet rent og tænderne har godt af lys og luft.
(Benny Andersen, danskenes nasjonalpoet)

Ved et godt bord sammen med mennesker vi holder av, stjeler vi en dag fra døden.

(Kretisk ordtak)

Gled deg over de små ting i livet, for en dag kan du komme til å se deg tilbake og bli klar over at det var de som var de store tingene.
(National Enquirer)