Corona har fått langt, langt verre konsekvenser enn satt en stopper for våre muligheter til i nær fremtid få påfyll av nye toskanske opplevelser.
Men savnet av snarlig mulighet til å gjenoppleve Montalcino, Pienza, Siena, Bagno Vignoni og mange andre små og enda mindre steder i hjertet av klassiske Toscana, det kan heldigvis mildnes ved å bla i fotoalbumene.
Bilder fra velsmakende måltid, på små og koselige steder – som ikke har stjerne hos Michelin, men hos oss.
Kaffestund hos Laura og Rosanno og på Caffé la Fortezza og naturligvis et glass brunello på legendariske Fiaschetteria.
La roen senke seg i klosteromgivelser i Monte Oliveto Maggiore, og kanskje også utvide besøket med en lunsj.
Hilse på våre kjære venninne Julitta hjemme hos henne i utkanten av Montalcino.
Prate vin med noe «attåt» med vår gode Montalcino-vert, Simone.
Tilfeldige møter med utendørs-musikanter, besøke glass-museet på Castello Banfi – og spise femretters lunsj akkompagnert av herlige Banfi-viner på slottets supre restaurant.
Klatre til topps i tårnet på Piazza del Campo i Siena, plassen for de berømte hesteløp-konkurransene, Il Palio, og mye, mye mer.
Jeg har plukket frem noen flere bilder i påvente av nye besøk – «ci vediamo, Toscana»
Jeg innrømmer det gjerne; i feriemodus dras jeg mot utlandet, mot utenlandske kulturer og møter og alle helst i Italia. Men ikke om sommeren. Da er det Norge som gjelder.
Trehus-Bakklandet ligger mer midt i byen, men trehusbebyggelsen i Ila er minst like sjarmerende.En solfylt, rolig morgenstund. Billig, men akk så stor glede.
Aller mest Trondheim. Når jeg kan sitte på svalgangen utenfor leiligheten på Bergheim med en kopp kaffe, med ei avis og med sola rett i mot. Ikke noe er bedre da.
Snart skal chilien rødme – og havne på tallerkenen min – håper jeg.
Eller når jeg hver dag kjenner på jorda i krukka som inneholder en skjør, liten chili-plante. Den er mitt ansvar. Den skal bli rød og absolutt spiselig. Foreløpig er den bare en grønn tenåring…
Eller når jeg er så heldig å få oppleve en gylden vakker solnedgang, enten den er fra Moholt eller i Ravnkloa.
Bare så vakkert!Stemningsfullt i Ravnkloa – også for Johan Bojar…
Selve byen spiller også på vellydende sommerstrenger. For eksempel blant trehusene i Ila og å rusle langt den nye promenaden fra Ila til Brattøra. Å stoppe på Sjøbadet og spise ei herlig sprø vaffelplate og drikke et pappkrus kaffe mens vi observerer livet på fjorden; seilbåter, hurtigruta og friske badere.
Sjøbadet en lørdag formiddag: Både solen, roen og vaflene smaker.
Lenger østover ligger Blomsterbrua der, blålilla blomster på begge sider. Vakkert. Det må være ett av de mest fotograferte trondheimsmotiv.
Heldigvis har «blomster-ødeleggerne» gitt seg. Blomstene får stå i fred. Blomsterbrua lyser og tiltrekker seg horder av fotograferende.
Så er det ikke bare Trondheim som gjør Sommer-Norge til en klar vinner for meg. Å få oppleve pinsens store begivenhet på Stord, Håndballfestivalen, trenger man ikke være håndball-punch for å synes er stort. Ekstra stas blir det så klart når tre barnebarn spiller…
Det er de unges lenkeløp under avslutningen på Håndballfestivalen på Stord. Mer enn 3000 unge deltar. Hele kommunen støtter opp om dette enestående arrangementet.
Dessuten har jeg også kunnet følge sykkelrytternes Norge-tur på nært hold. Også det en grunn til å være ”hjemme” på sommeren.
Jeg har en spennende jobb i et ungt, offensivt og trivelig miljø – som webredaktør for Team Sparebanken Sør. Men å assistere som «mekker» i kontinentallaget, det er ikke veldig aktuelt…
Men når sommermånedene er passert, da klargjøres koffertene for utlandet. Da er det Italia som gjelder et par ukers tid, vårt beste høstferiemål…
Island hadde nettopp holdt Ronaldos Portugal til 1-1. Noen av oss «unge, lovende, mannlige sportsjournalister» hadde overvært seansen, sammen med noen runder Dahls, på sportspuben i Olav Trygvassonsgate. På vei hjem var det derfor ganske passende å hente inn den flotte solnedgangen i iPhone’n og ikke minst få med ei foto-rute av Johan Bojers «siste viking». Fotballvikingene fra sagaøya hadde nok bedre arbeidsbetingelser enn trønderne på lofotfiske som Bojer skriver om i sin kanskje mest kjente roman. Men vikingers styrke og pågangsmot, det går det vel an å si både fotballerne og fiskerne er / var i besittelse av…
Forelskelse kan forklares som noe uforklarlig. Det gjør da heller ikke noe at du ikke nøyaktig vet eller skjønner hva det er som har truffet deg. Det holder at du kjenner at du er truffet.
Men når forelskelsen varer i årevis, da kan det kanskje være grunn til å lete etter årsaker.
Som i mitt forhold til Montalcino – verdenskjent småby, men likefullt småby, midt i det sentrale, det klassiske Italia.
Oppe på en kolle, like høy som Gråkalltoppen i Trondheim, ligger Montalcino.
Jeg blir visst aldri ferdig med denne lille byklatten 564 meter over havet, fem-seks mil sør for atskillig større og mer berømte Siena. Og det beste; det virker som om følelsene er gjengjeldt. Hver gang siden vi i 1998 for første gang var i byen – det var forelskelse ved første øyekast – er kone Eva og jeg blitt smilende mottatt.
Eva sammen med Rossano og Laura, to av dem vi har fått god kontakt med og som driver vår stamkafé, Caffè La Fortezza.
Hva er det som gir Montalcino denne tiltrekningskraften, har jeg mang en gang fundert på.
Beliggenheten? Ja visst er det Toscana ”in purezza”, Toscana slik vi er vant til å bli servert regionen i bilder, på TV og i trykte medier. Men det er andre småbyer, cittadine, i nabolaget det kan sies det samme om, i alle fall nesten.
Det duvende landskapet er sjelebot.
Gamlebyen? Sjarmerende, som svært mange andre her i hjertet av Toscana.
På byens sentrale plass, Piazza del Popolo, finner du Fiaschetteria – vinkafeen som finnes i nær sagt alle guidebok-omtaler av byen og som alltid er vårt første stoppested når vi kommer til byen – for å drikke et glass brunello…
Menneskene? De har tatt imot med vennlighet, etter en stund, som sikkert andre har opplevd andre steder i Toscana – og Italia forøvrig.
Konsert på Popolo-plassen. Slike arrangement trekker både turister og montalcinesere.
Historien? Spennende, ikke minst alliansen med Siena mot storheten Firenze. Men også andre byer i dette området har sine gode anekdoter og stolte historiske røtter.
La Fortezza ble bygd på 1300-tallet. Mens Montalcino er blitt invadert av fiender mange ganger, har ingen av inntrengerne klart å erobre fortet.
Vinen? Så klart. Brunello’en er ”vinenes konge og kongenes vin” – sier montalcinerne med glødende stolthet i stemmen, som piemonteserne sier det om sin barolo…
Biondi-Santi er selve oppfinneren av brunello, den spesielle sangiovese-klonen som også kalles sangiovese grosso. Familiens flotte eiendom, Greppo, ligger på en av mine faste morgentrim-ruter.
Altså må det være noe av alt dette – blandet med noen tilfeldigheter – som gjør at vi vender tilbake dit, igjen og igjen – og igjen.
September blir neste «igjen». Da skal vi nok en gang føle oss litt som montalcinesere…
Her er noen flere bilder fra byen vår:
Den anerkjente brunello-produsenten Fattoria Barbi holder hus en drøy halvtimes gange fra gamlebyen. Der kan du både få omvisning og vinsmaking og også spise lunsj eller middag på vingårdens utmerkede restaurant. Det har også en firbent en fått snusen i…En av våre faste spisesteder, Le Potazzine, som ligger på Piazza Garibaldi. Der jobber også vår gode venn, kelneren Mustapha.Sypressene er et aldri så lite «bumerke» i Montalcino. Denne lunden er det utallige kameraførere som har på minneprikken. Italienerne sier for øvrig at sypressene er for «i ricchi» og «i morti», altså for de rike og de døde. Det skyldes at sypresser er det mange av både på store, rike eiendommer og på kirkegårder.Mona Lisa har nok ikke drukket brunello. Men i 2000 var hun offisiell plakat for Brunello-konsortiet. Konsortiet tildeler hvert år en kunstner oppgaven med å lage en plakat.På vinstorheten Banfi sitt slott, Poggio alle Mura, finner du et spennende glass-museum, en «butikk» med vinsalg og vinsmaking, og to restauranter. En lunsj eller middag er ikke bare et tips, men sterkt å anbefale.Hver sommer er det en «Jazz og vin»-festival i Montalcino hvor flesteparten av konsertene holdes i Fortets borggård. En fantastisk opplevelse – for den som liker jazz – og vin…Selv i Montalcino går solen ned…Her er våpenmerkene til byens fire bydeler, quartieri, f.v.: Ruga, Borghetto (vår bydel), Pianello og Travaglio.
Det er nok å ta litt for mye i å kalle det «kampen for tilværelsen».
Men det er ingen tvil om at det er ender vs. måse for å få tak i brødbitene som ble kastet til dem.
Bildet er tatt i dammen ved Granåsen Skisenter en formiddag i fjor høst.
Det er rett og slett et vakkert skue, mandeltrær i blomstringstiden. I flere områder innenfor den spanske kyststripen Costa Blanca er det masser av mandeltrær, både viltvoksende (ser det ut som) og på gårdsbruk.
Bildene er tatt i midten av februar i år.
Ingen tvil, selv på den spanske «hvitkysten» kan det blåse kraftig og være sånn småkjølig en februardag. Det registrerte vi under treningssamlingen for Team Sparebanken Sør. Vi hadde tilhold mesteparten av tiden i småbyen Guardamar del Segura hvor bildene er tatt. Byen ligger en halvtimes kjøring sør for Alicante.
Stranden lå innbydende og fin – og tom. Bildet blir et ganske annet om to-tre måneder…
Kristtorn er en vakker plante, både det røde og det grønne i den. Den er kommuneblomst på Stord og vokser vilt og frodig i øykommunen. Når regndråpene har festet seg på blomsten er synet rett og slett vakkert, synes jeg…
tores rusky 