Bhutan er et meget spesielt, lite asiatisk land. I videoen nedenfor som jeg nettopp så på facebook heter det at landet er verdens første karbon-negative land. Mulig det.
Jeg hadde i alle fall en av mine aller største journalistopplevelser på reportasjetur i dette lille kongedømmet. Her er Gross National Product (brutto nasjonalprodukt) byttet ut med Gross National Happiness, fortalte statsministeren da jeg i 2010 intervjuet ham.
Under videoen finner du både intervjuet og noen bilder fra et ganske så spesielt land.
Denne vakre, unge jenta så litt spørrende, men smilende på den eneste «hvite» på marked denne lørdagsmorgenen.Unge gutter blir tidlig «satt bort» i kloster for å bli munker. Buddha står sterkt i Bhutan, for å si det slik…Dette fantastiske buddhistiske klosteret tar det litt tid og «luft» for å komme opp til. Det ligger på drøyt 3000 meters høyde. Hvordan de har bygd det, har jeg fundert mye på. Bilder innenfra var forbudt. Det respekterte jeg.Ris er viktig næring også i Bhutan. Åkrene er mange, og store.
Her er en tankevekker til alle de som heller kritiserer og syter enn å ta et tak selv for at barn og unge skal få gode rammer rundt sin ballaktivitet. Denne håndballtrener-mammaen har mye fornuftig på hjertet. Les bare selv:
I februar gjenga jeg et blogginnlegg skrevet av Ulrik Wilbek (bildet), tidligere landslagstrener og nå sportssjef i det danske håndballforbundet. Tema var talentutvikling for de aller minste spillerne.
I bloggen du finner på lenken nedenfor, tar Wilbek for seg samme tema, men for ungdomsspillerne.
Forelskelse kan forklares som noe uforklarlig. Det gjør da heller ikke noe at du ikke nøyaktig vet eller skjønner hva det er som har truffet deg. Det holder at du kjenner at du er truffet.
Men når forelskelsen varer i årevis, da kan det kanskje være grunn til å lete etter årsaker.
Som i mitt forhold til Montalcino – verdenskjent småby, men likefullt småby, midt i det sentrale, det klassiske Italia.
Oppe på en kolle, like høy som Gråkalltoppen i Trondheim, ligger Montalcino.
Jeg blir visst aldri ferdig med denne lille byklatten 564 meter over havet, fem-seks mil sør for atskillig større og mer berømte Siena. Og det beste; det virker som om følelsene er gjengjeldt. Hver gang siden vi i 1998 for første gang var i byen – det var forelskelse ved første øyekast – er kone Eva og jeg blitt smilende mottatt.
Eva sammen med Rossano og Laura, to av dem vi har fått god kontakt med og som driver vår stamkafé, Caffè La Fortezza.
Hva er det som gir Montalcino denne tiltrekningskraften, har jeg mang en gang fundert på.
Beliggenheten? Ja visst er det Toscana ”in purezza”, Toscana slik vi er vant til å bli servert regionen i bilder, på TV og i trykte medier. Men det er andre småbyer, cittadine, i nabolaget det kan sies det samme om, i alle fall nesten.
Det duvende landskapet er sjelebot.
Gamlebyen? Sjarmerende, som svært mange andre her i hjertet av Toscana.
På byens sentrale plass, Piazza del Popolo, finner du Fiaschetteria – vinkafeen som finnes i nær sagt alle guidebok-omtaler av byen og som alltid er vårt første stoppested når vi kommer til byen – for å drikke et glass brunello…
Menneskene? De har tatt imot med vennlighet, etter en stund, som sikkert andre har opplevd andre steder i Toscana – og Italia forøvrig.
Konsert på Popolo-plassen. Slike arrangement trekker både turister og montalcinesere.
Historien? Spennende, ikke minst alliansen med Siena mot storheten Firenze. Men også andre byer i dette området har sine gode anekdoter og stolte historiske røtter.
La Fortezza ble bygd på 1300-tallet. Mens Montalcino er blitt invadert av fiender mange ganger, har ingen av inntrengerne klart å erobre fortet.
Vinen? Så klart. Brunello’en er ”vinenes konge og kongenes vin” – sier montalcinerne med glødende stolthet i stemmen, som piemonteserne sier det om sin barolo…
Biondi-Santi er selve oppfinneren av brunello, den spesielle sangiovese-klonen som også kalles sangiovese grosso. Familiens flotte eiendom, Greppo, ligger på en av mine faste morgentrim-ruter.
Altså må det være noe av alt dette – blandet med noen tilfeldigheter – som gjør at vi vender tilbake dit, igjen og igjen – og igjen.
September blir neste «igjen». Da skal vi nok en gang føle oss litt som montalcinesere…
Her er noen flere bilder fra byen vår:
Den anerkjente brunello-produsenten Fattoria Barbi holder hus en drøy halvtimes gange fra gamlebyen. Der kan du både få omvisning og vinsmaking og også spise lunsj eller middag på vingårdens utmerkede restaurant. Det har også en firbent en fått snusen i…En av våre faste spisesteder, Le Potazzine, som ligger på Piazza Garibaldi. Der jobber også vår gode venn, kelneren Mustapha.Sypressene er et aldri så lite «bumerke» i Montalcino. Denne lunden er det utallige kameraførere som har på minneprikken. Italienerne sier for øvrig at sypressene er for «i ricchi» og «i morti», altså for de rike og de døde. Det skyldes at sypresser er det mange av både på store, rike eiendommer og på kirkegårder.Mona Lisa har nok ikke drukket brunello. Men i 2000 var hun offisiell plakat for Brunello-konsortiet. Konsortiet tildeler hvert år en kunstner oppgaven med å lage en plakat.På vinstorheten Banfi sitt slott, Poggio alle Mura, finner du et spennende glass-museum, en «butikk» med vinsalg og vinsmaking, og to restauranter. En lunsj eller middag er ikke bare et tips, men sterkt å anbefale.Hver sommer er det en «Jazz og vin»-festival i Montalcino hvor flesteparten av konsertene holdes i Fortets borggård. En fantastisk opplevelse – for den som liker jazz – og vin…Selv i Montalcino går solen ned…Her er våpenmerkene til byens fire bydeler, quartieri, f.v.: Ruga, Borghetto (vår bydel), Pianello og Travaglio.
Slik var håpet å se Byåsen-jentene er semifinalen i kveld. I stedet ble det hvitkledte Glassverket-jenter som fikk danse seiersdans.
Det som skulle bli en bekreftelse på et litt overraskende seriesølv og med sluttspillfinale på toppen for Byåsen, endte med en begredelig semifinale og åttemålstap mot Glassverket – 25-33.
Byåsen-jentene hadde altså tomålsledelse å gå på fra bortekampen i Drammen. Også i det første møtet med Glassverket varierte prestasjonene alt for mye, men det var da tydeligvis flere pluss enn minus.
I kveld var det heller ingenting å hente i 4+2-forsvarsspillet – motsetning til mot Oppsal i kvartfinalen…
I Nidarøhallen var det dessverre haugevis av minuser og noen ganske få pluss. Minusene først:
* Forsvarsspillet i 6-0 var alt for tafatt. Ingen resolutte taklinger, dårlige forflytninger og mangel på blokkeringer.
* I dag var det heller ingen hjelp i 4+2-forsvaret, ei heller forsøket på å spille 7 mot 6. Og selv om jeg aldri har vært målvakt, så lurer jeg på om ikke løpingen mellom målgård og innbytterbenk over lange perioder, gjør noe med målvaktjobben som keeperne, i alle fall foreløpig, ikke har trening i.
* Et 3+3-spill i siste del av kampen var det som ga best defensiv uttelling i form av fremprovoserte Glassverket-feil og noen kontringssjanser.
* Angrepsspillet var sørgelig ineffektivt. Jeg talte ikke skuddbom, men de var mange. I tillegg var antallet tekniske feil – først og fremst feilpasninger – alt for høyt.
* De første 30 minuttene scoret Byåsen syv – 7 – mål! Det sier det meste.
* Kontringsspillet ble alt for lite resolutt benyttet: Når direktekontra var mulig, kom ikke pasningen; når det bare ble en delvis ankomst-mulighet, endte det gjerne med skuddbom.
Det var ikke mye som ikke ble forsøkt av taktiske grep og forskjellige spiller-sammensetninger – det meste uten hell.
Positivt da? Som nevnt ikke mye å henge hatten på. Men:
* Det var kjekt å registrere den gode samhandlingen mellom servitør Emilie Hegh Arntzen og strek»gjest» Maren Gundersen. Her var det mangt et C-moment, og i tillegg ga samspillet stort sett uttelling.
* Som utgammel kantspiller koser jeg meg over gode kantspillere. Marit Røsberg Jacobsen og Kristin Venn gjorde sine saker godt – spesielt førstnevnte, som jeg synes har vært Byåsens beste spiller denne sesongen – i alle fall i hjemmekampene, som jeg har sendt de fleste av. Men håndballkamper vinnes likefullt ikke fra kanten. Sånn er det bare.
I sum ble dette altså en lite minneverdig sesongslutt for sølvlaget Byåsen og et trist sorti for trener Claus Mogensen, som nå reiser til Danmark og trenerjobb i hjemlandet.
Både trener og spillere hadde ambisjoner om å ta seg til sluttspillfinale og sjanse til mesterliga-kvalik. Det ble med ambisjonene, dessverre.
Håndballen gjør en ny regelendring fra neste sesong. Ikke alle er begeistret for at det nå skal gå an å spille syv mot seks uten at den syvende spilleren har en drakt i målvaktfarge.
Les hva Ole Nørgaard, trener i den danske eliteklubben Skjern, mener om regelendringen:
Av mange møter med mennesker gjennom årevis på reportasjetokt, er Wally Jacob én av de menneskene jeg husker aller best.
Jacob hører til den australske urbefolkningen, aboriginerne. Året er 2006, og jeg var på reportasjereise i Australia. Jeg avtalte intervjuet gjennom Anangu Tours, aboriginernes eget, men uten å vite hvem jeg skulle intervjue.
Jeg befandt meg i det røde Australia, ikke langt fra Uluru, aboriginernes verdenskjente – og hellige – monolitt.
Så kom han, mannen jeg skulle intervjue – via engelsktalende tolk. Wally var i midten av 50-årene, tippet jeg. Han møtte meg med et fast håndtrykk og et blikk som møtte mitt. Det siste er alt annet enn vanlig, hadde jeg lest i Ingunn og Nils Are Øklands innsiktsfulle bok om Australia. Der står det:
”Når du møter blikket til en aborigin, vil øynene se gjennom deg, til en tid før du selv fantes, før inntrengerne var kommet til landet deres.”
Wally skjønner engelsk, men vil svare på sitt pitjantjatara, ett av rundt 100 aboriginerspråk som fortsatt er levende, gjennom tolken Jimmy.
Wally forteller om stigmatisering av et helt folk, om storbytilværelsen som er håpløst dårlig for veldig mange aboriginere, men også om slike som han selv, som er i fast jobb og som har et ganske godt liv.
– Mye av det som skrives bunner i manglende kunnskap. Jeg blir både opprørt og lei meg over det.
Wally legger høyre hånd over hjertet og ser meg rett inn i øynene.
Hvorfor jeg erindrer dette ti års gamle møtet akkurat nå? Jo fordi jeg på facebook, naturligvis, fant et bilde og aboriginer-visdom som jeg gjerne vil dele – også på min hjemmeside. Les og reflektér.
Ingen tvil hvem som fortjente – og vel fikk – de største klemmene i Byåsen-gjengen i ettermiddag etter at semifinalen i sluttspillet var sikret.
For mens utespillerne gjorde bedrøvelig mange feil – spesielt etter pause; lot Oppsal komme helt a jour etter nesten å ha vært kjørt av lasset og lignet på alt annet enn et semifinalelag, da sto målvakt Tonje Lerstad frem med noen spektakulære redninger. Et par av redningene var D-moment rent teknisk. Vakkert og effektivt.
Men om Byåsen-tilhengerne hadde all grunn til å rive seg i håret og lide seg gjennom et farlig spennende siste kvarter, så fikk vi i første omgang se at et par morsomme og kreative offensive så vel som defensive grep ble tatt:
* Oppsal-trener Børge Brown forsøkte å hente inn Byåsen-forspranget ved å spille med syv angrepsspillere (bildet over). Forgjeves. Det endte med to baklengs i tomt mål, takket være Byåsen-trener Claus Mogensens mottrekk med å sende Marit Jacobsen frem som indianer og ballsnapper. Dermed ble 7 vs. 6-spillet bare testet ut noen få minutter.
* Byåsen forsøkte seg også en periode med to fremskutte forsvarere (bildet over) i et 4+2-spill, som viste at det kan i perioder og spesielle kampforløp være en effektiv variant til det faste 6-0-forsvaret.
Selv med disse friske lagledergrepene og seier til hjemmelaget med semfinaleplass som belønning, så var det skuffende dårlig mye av det som ble vist. Om finalen skal nås, må det noe helt annet til; smartere skyting, drastisk reduksjon av tekniske feil (pasninger og mottak først og fremst) og større taklingsvilje i forsvar.
Goran Rajkovic er ikke bare en god håndballmålvakt. Han er også en super fyr som i løpet av sine to år som Kolstad-spiller har blitt et strålende forbilde og publikumsfavoritt.
Mister Kolstad er det mange som kaller ham. Og trener Gomo mener keeperen er noe så sjeldent som en kroatisk nordtrønder…
Men nå tar dessverre Goran og familien hans farvel med Trondheim Sør og drar enda lenger sørover.
tores rusky 