Egentlig er det for meg ingen lenke mellom Sverige TV4s Nyhetsmorgon og kongedømmet Bhutan. Egentlig ikke. Men likevel noe.

I det utmerkede morgen-tv-programmet (anbefales!) var i dag én av gjestene en kjent artist, ukjent for meg, som i likhet med mange andre i mange forskjellige yrker er profesjonelt rammet av korona-virus. Men denne kreative kvinnen lot seg ikke passivisere. Hun «bød på seg selv», som det heter; hun startet med å bake kaker, små og store, hun søkte nye arbeidsmuligheter – «hva som helst», som hun sa.

Men hvor er lenken, til min idé? Tja, ikke veldig synlig. TV-innslaget aktiverte likevel en idé som har ligget og summet i bakhodet mitt ganske lenge og som i formiddag rykket frem i «køen» over mulige «prosjekt»: Det er påske, det er reise-restriksjoner, det er sterke anbefalinger – nærmest forbud – mot sosiale møter. Det er heldigvis ikke forbudt å «småpusle» med greier – for mitt vedkommende, med bokstaver og bilder. Så derfor denne lille epistel.

De ti siste årene av mine nesten 40 i Adresseavisen var jeg ut på reiser med blokk og kamera, til kortreiste destinasjoner og til steder langt, langt fra Trondheim. Som til Bhutan, det lille kongedømmet som har vært åpent for utenlandske gjester bare de siste 40-50 årene.

Denne reportasjereisen i 2010 gikk til et land så veldig ulikt alt av det jeg har opplevd – både før og etter. Et land hvor man (i alle fall i teorien) har nasjonalprodukt man vil måle i lykke i stedet for i «pæng».

Visst er det ikke bare velstand – etter våre mål – i buddhistiske Bhutan. Men opplevelsene som Arya (guide i mesteparten av det seks dagers oppholdet) åpnet opp for meg, det er opplevelser som er blitt risset hardt inn i reiseminnet.

Alt fra besøket i det ikoniske klosteret Taktsang («Tiger-redet») på nesten 3100 meters høyde, til bilturer på ikke veldig velpreparerte veier, til parken med bueskytter-konkurranser og aller mest – til møter med mennesker, unge som gamle, munker som «sivile», myndighetspersoner som statsminister Thinley (med mastergrad i offentlig administrasjon fra et amerikansk universitet), besøk på markeder – og ikke minst alle samtalene med Arya.

Norge blir i enkelte sammenhenger omtalt som et annerledes-land. Bhutan er også det. Det var den forrige kongen som formulerte en ambisjon om at brutto nasjonal lykke er viktigere enn brutto nasjonalprodukt. Dette «lykke-målet» er kanskje også noe av grunnen til at Bhutan i løpet av ca. 50 år gikk fra å være landet med lavest nasjonalprodukt (BNP) i hele verden til å bli ett av de «rikeste» i Sørøst-Asia.

På midten av 1970-tallet da myndighetene åpnet grensene for internasjonal turisme, skjedde det på meget forsiktig vis – bare snaut 300 fikk lov til å komme.

For et drøyt ti år siden var tallet utenlandske turister steget til over 20 000, men fortsatt med kontroll slik at det lille landet ikke blir oversvømt av turister.

Under er det flere bhutanske ansikt, slik jeg så dem, med vennlighet som fellesnevner.
Jeg er takknemlig for å ha fått muligheten!