Om å være sterk

flexed-biceps

Å være sterk
er ikke å løpe raskest
å hoppe lengst eller
å løfte tyngst

Å være sterk
er ikke alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å vite best

Å være sterk
er å se lyset når det er som mørkest
å slåss for noe en tror på –
selv om man ikke har flere krefter igjen
å se sannheten i øynene – selv om den er hard

(Kilde: ukjent)

smiling-face-with-smiling-eyes_1f60a

Mens vi venter på nye toskanske påfyll

Corona har fått langt, langt verre konsekvenser enn satt en stopper for våre muligheter til i nær fremtid få påfyll av nye toskanske opplevelser.


Men savnet av snarlig mulighet til å  gjenoppleve Montalcino, Pienza, Siena, Bagno Vignoni og mange andre små og enda mindre steder i hjertet av klassiske Toscana, det kan heldigvis mildnes ved å bla i fotoalbumene.

Bilder fra velsmakende måltid, på små og koselige steder – som ikke har stjerne hos Michelin, men hos oss.


Kaffestund hos Laura og Rosanno og  på Caffé la Fortezza og naturligvis et glass brunello på legendariske Fiaschetteria.


La roen senke seg i klosteromgivelser i Monte Oliveto Maggiore, og kanskje også utvide besøket med en lunsj.

Hilse på våre kjære venninne Julitta hjemme hos henne i utkanten av Montalcino.

Prate vin med noe «attåt» med vår gode Montalcino-vert, Simone.

Tilfeldige møter med utendørs-musikanter, besøke glass-museet på Castello Banfi – og spise femretters lunsj akkompagnert av herlige Banfi-viner på slottets supre restaurant.

Klatre til topps i tårnet på Piazza del Campo i Siena, plassen for de berømte hesteløp-konkurransene, Il Palio, og mye, mye mer.

Jeg har plukket frem noen flere bilder i påvente av nye besøk –
«ci vediamo, Toscana»

 

 

 

 


 

 

 

 

 

 

Fra «Nyhetsmorgon» til Bhutan

Egentlig er det for meg ingen lenke mellom Sverige TV4s Nyhetsmorgon og kongedømmet Bhutan. Egentlig ikke. Men likevel noe.

I det utmerkede morgen-tv-programmet (anbefales!) var i dag én av gjestene en kjent artist, ukjent for meg, som i likhet med mange andre i mange forskjellige yrker er profesjonelt rammet av korona-virus. Men denne kreative kvinnen lot seg ikke passivisere. Hun «bød på seg selv», som det heter; hun startet med å bake kaker, små og store, hun søkte nye arbeidsmuligheter – «hva som helst», som hun sa.

Men hvor er lenken, til min idé? Tja, ikke veldig synlig. TV-innslaget aktiverte likevel en idé som har ligget og summet i bakhodet mitt ganske lenge og som i formiddag rykket frem i «køen» over mulige «prosjekt»: Det er påske, det er reise-restriksjoner, det er sterke anbefalinger – nærmest forbud – mot sosiale møter. Det er heldigvis ikke forbudt å «småpusle» med greier – for mitt vedkommende, med bokstaver og bilder. Så derfor denne lille epistel.

Sammen med Arya (guide) på vei opp til klosteret Tiger-redet på 3100 meters høyde.


De ti siste årene av mine nesten 40 i Adresseavisen var jeg ut på reiser med blokk og kamera, til kortreiste destinasjoner og til steder langt, langt fra Trondheim. Som til Bhutan, det lille kongedømmet som har vært åpent for utenlandske gjester bare de siste 40-50 årene.

Denne reportasjereisen i 2010 gikk til et land så veldig ulikt alt av det jeg har opplevd – både før og etter. Et land hvor man (i alle fall i teorien) har nasjonalprodukt man vil måle i lykke i stedet for i «pæng».

Visst er det ikke bare velstand – etter våre mål – i buddhistiske Bhutan. Men opplevelsene som Arya (guide i mesteparten av det seks dagers oppholdet) åpnet opp for meg, det er opplevelser som er blitt risset hardt inn i reiseminnet.


Alt fra besøket i det ikoniske klosteret Taktsang («Tiger-redet») på nesten 3100 meters høyde, til bilturer på ikke veldig velpreparerte veier, til parken med bueskytter-konkurranser og aller mest – til møter med mennesker, unge som gamle, munker som «sivile», myndighetspersoner som statsminister Thinley (med mastergrad i offentlig administrasjon fra et amerikansk universitet), besøk på markeder – og ikke minst alle samtalene med Arya.

Norge blir i enkelte sammenhenger omtalt som et annerledes-land. Bhutan er også det. Det var den forrige kongen som formulerte en ambisjon om at brutto nasjonal lykke er viktigere enn brutto nasjonalprodukt. Dette «lykke-målet» er kanskje også noe av grunnen til at Bhutan i løpet av ca. 50 år gikk fra å være landet med lavest nasjonalprodukt (BNP) i hele verden til å bli ett av de «rikeste» i Sørøst-Asia.

På midten av 1970-tallet da myndighetene åpnet grensene for internasjonal turisme, skjedde det på meget forsiktig vis – bare snaut 300 fikk lov til å komme.


For et drøyt ti år siden var tallet utenlandske turister steget til over 20 000, men fortsatt med kontroll slik at det lille landet ikke blir oversvømt av turister.

Under er det flere bhutanske ansikt, slik jeg så dem, med vennlighet som fellesnevner.
Jeg er takknemlig for å ha fått muligheten!