Denne jenta blir VM-debutant

Det skal skje mye rart om ikke Marit Røsberg Jacobsen blir med i troppen til VM i Tyskland i desember – tror jeg.

TV2s Harald Bredeli vil få rikelig anledning til å intervjue Marit Røsberg Jacobsen utover sesongen. I kveld var Byåsen-spilleren strålende i Stjørdalshallen, i sin 10. A-landskamp.

Den fotrappe og scoringssikre høyrekanten passer perfekt inn i det kontringsglade og kontringsgode norske laget. I forsvar klarer hun seg også stort sett veldig bra. Slik det ser ut akkurat nå, kan hun fort bli vårt førstevalg på «ytre høyre».

Jeg har alltid hatt sansen for Narvik-jenta. Hun har mang en gang imponert meg i seriespill i Nidarøhallen. I mai i fjor skrev jeg blant annet dette på denne bloggen:

”Som utgammel kantspiller koser jeg meg over gode kantspillere. Marit Røsberg Jacobsen og Kristin Venn gjorde sine saker godt – spesielt førstnevnte, som jeg synes har vært Byåsens beste spiller denne sesongen – i alle fall i hjemmekampene, som jeg har sett de fleste av.”

Takket være et par sterke sesonger i klubbdrakt, har 23-åringen fra Narvik, gjennom også gode prestasjoner på rekruttlandslaget, manøvrert seg i meget sannsynlig VM-tropp-posisjon. Før kveldens EM-kvalik mot Ukraina i Stjørdalshallen, sto Marit med ni A-landskamper og 13 scoringer. Nå er tallet ti kamper og 21 scoringer. Åtte mål, på kontringer, på kantinnhopp, etter innløpning til strek og fra 7-meteren. Marit scoret på det aller meste, og hun spilte nesten hele kampen, Imponerende, rett og slett.

Nora Mørk, Norges beste, mente en jury i hallen. Helt ålreit, men det var flere som aspirerte sterkt til den tittelen…

Nora Mørk ble kåret til Norges beste spiller. Det går det ikke an å være uenig i. Men ingen hadde protestert om Byåsens venstrehendte hurtigtog – eller Vipers solide strekspiller, Kari Brattset – hadde fått prisen.

Før den første av kvalik-kampene til neste års EM, i Frankrike, sa Thorir Hergeirsson at her skulle det ikke bli snakk om noen form for undervurdering. Å ta lett på ukrainerne kunne straffe seg. Så pass gode er laget, mente Thorir og pekte både på en dyktig playmaker og et par gode kantspillere og en strek.

Thorir og Håndballjentene var tydelig meget godt forberedt på Ukraina. To time out’er i løpet av kampen var bare for å justere litt…

Dette budskapet var tydelig godt kommunisert inn i den norske troppen. Etter tre minutter og med 1-4 lysende mot seg på tavla, tok Ukraina-treneren sin første time out. Håndballjentene var i ferd med å kontre i stykker motstanderen, og det fortsatte de med resten av kampen. 35 ganger scoret vi; halvparten av scoringene (17) kom på rene kontringer og ankomst. Mye av æren for det skal målvakt Katrine Lunde ha. Hun spilte en meget solid kamp. Ukrainerne så ut som de skjøt med ”rødfis-ammunisjon”; det var mye godt Katrines rutinerte lesning av skudd som fikk det til å se slik ut.
Den som skal holde Katrine unna den kommende mesterskapstroppen, den skal jamen var god!

Nesten rekordmange tilskuere – knapt 2878 – i den tiltalende og luftige Stjørdalshallen storkoste seg over det norske spillet:

* Nora Mørks angrepsspill var til å smile helt rundt av; upåklagelig som servitør og med noen egne avslutninger som få gjør henne etter.
* Camilla Herrem tricket elegant inn et par scoringer – den ene sågar på flyver, og
* i kontringer kom alle de rødkledte stormende over etterhvert temmelig resignerte ukrainske spillere – og trener…

Til slutt et moment som godt beskriver Håndballjentenes innstilling til oppgaven, og langt på vei forklarer hvorfor de har vært verdensledende nå i et drøss med år; på stillingen 34-20 gjorde Veronica Kristiansen en angrepsfeil som resulterte i balltap og ukrainsk kontring. Men i stedet for en litt oppgitt hoderysting, la hun resolutt ut på jakt etter kontringsspilleren, tok henne igjen, hindret ukrainsk avslutning – reparerte egen ”skade”. På stillingen 14 mål foran!

En herlig ”attityd”, ville tidligere Rosenborg-trener Erik Hamrén ha sagt.

Ja, og så holdt jeg på å glemme resultatet; 35-22 – en solid start på kvalifiseringen mot neste års EM-sluttspill.

To av flere meget gode håndballjenter i kveld; Marit Røsberg Jacobsen og Katrine Lunde.

 

 

 

 

 

Morgenstund uten særlig mye gull…

Det begynte veldig fint. Blå himmel og sol og 10-11 morgenlune septembergrader.

Og det fortsatt minst like bra. Bare noen få skritt inn over markagrensen, sto en liten steinsopp og bød seg frem. Fast i fisken var den også. Men steinsopp er gjerne eneboere, og det gjorde jeg noe med: Soppen fikk et kutt nederst på stilken og vips ned i sopp-posen. Der håpet jeg den skulle få selskap.

For jeg var på jakt etter skogens gull, kantarellene. Jeg innbilte meg at det lå an til god fangst. Et favoritt-sted har jeg også, og det har mer enn én gang ”levert”.

Ikke alle kantareller er like lette å få øye på som denne.

På vei mot ”stedet” kom skepsisen krypende. For langs stien har det ofte vært noen små oppmuntrende gule hatter, ikke store greiene, men nok til å ta med hjem. I morges så jeg ikke snurten av disse forhåndsvarslerne.

Og verre ble det. For selv på favoritthaugen var det ikke mye ”gull” å få øye på. Kanskje var jeg for sent ute; ja, altså ikke i dag – for jeg var tidlig nok i gang. Det var konkurrentene jeg tenkte på, både to- og firbente, som kanskje hadde kommet meg i forkjøpet. Jeg så ikke noe til dem, men jeg hørte både bjeller og breking. Spor etter snafsing på noen gule sopphatter så jeg også.

Tyttebær var det mye mer av enn sopp. Friske og gode er de også, de røde.

Dagens soppfangst ble altså heller skral. Likevel, jeg fikk halvannen time i herlig skogsluft, fant noen deilige, modne tyttebær å slukke tørsten på, og da jeg vendte nesen hjemover, varmet høstsolen behagelig på ryggen.

Så tålte jeg godt at ei skjære satt oppe i en tretopp og skrattet av meg (?) og min alt annet enn velfylte sopp-pose da jeg var på vei ut av skogen.

Morgenslør på marken og – 
trolsk stemning i skogen.

Søndagsturen får karakteren meget god selv om det ikke ble mye sopp å putte i fryseren. Dessuten ble rensejobben langt raskere unnagjort enn det jeg hadde håpet den skulle bli…