”Christian ett av våre fremtidshåp”

Sitatet er 20 år gammelt og hentet fra et intervju jeg gjorde i Adressa – med herrelandslagets assistenttrener, Karl Erik Bøhn, og en fersk trønder – Christian Berge, på startstreken av en fantastisk karriere.

Det var Ski-VM i Trondheim. Håndballherrene – nå nesten allemannseie som håndballgutta –  var på treningsleir i VM-byen. Jeg hadde fått tips om at Christian sto foran sin landslagsdebut. Det ville i så fall ikke være ”for tidsnok”, som Odd Iversen ville ha uttrykt det. Det var fem år(!) siden sist en trøndersk utespiller hadde akslet Norge-trøya.

Jeg fikk forståelse hos sjefen min, Otto Ulseth,  for at her lå det en sak, Ski-VM aldri så mye, og dro opp i Granåsen hvor håndballgutta (…) overvar en VM-øvelse.

Assistenttreneren var full av lovord om sin nye playmaker: ”Christian er god i alle spillets faser. Han er langt på vei en komplett spiller, bare han nå får orden på knærne sine.”

Det gjorde Christian. Avrevne bakre korsbånd i begge knær og riftskade i det fremre korsbåndet på venstrebeinet var ikke nok til å stoppe unggutten, som  i 1997 var startet på sin håndballreise fra Trondheim med første stopp Stavanger. Det skulle bli uendelig mye mer.

Landslagskarrierens – som spiller! – siste kapittel ble skrevet under EM for 11 år siden. Da hadde han vært gjennom to kreftangrep. Men det var likevel en lei hamstring-skade som satte han på sidelinjen – etter 63 Norge-kamper og 251 scoringer.

For selv om Christian hadde en spisskompetanse i innspill til strek, i det hele tatt en playmaker som var nettopp det; en spiller som dirigerte spillet, ja, så var han også en målfarlig spillestyrer. Det er ikke lett å nøytralisere slike spillere…

Og disse kvalitetene førte han og kone Turid til storklubben Flensburg Handewitt i Nord-Tyskland. Der fikk Christian en eventyrlig karriere. Han var sentral i laget som ble både cup- og seriemester og som også vant E.cup for cupvinnere.

Han var én av tilhengernes største favoritter. Det fikk jeg selv oppleve på nært hold da jeg for snart 12 år siden var på plass i Flensburg for å skrive om en meget sjelden ære tildelt en bundesliga håndballspiller, en testimonialkamp; også tre år senere, da for å samle stoff til boken om Christian og hans kamp mot kreften.

Flere jeg snakket med, både folk i og rundt klubben, og ikke minst supporterne skrøt av Christian. ”Hölle Nord” er den største supporterklubben. Lederen Heinz Jacobsen sa det slik i et intervju jeg gjorde med ham i forkant av testimonialkampen: ”Christian er en fantastisk person og en super håndballspiller. Han er alltid høflig, vennlig og stiller opp når vi spør om noe. For oss vil han alltid være et idol.”

Allerede for 12 år siden var det mange som så for seg idolet som trener for klubben – ”en eller annen gang i fremtiden.”

”Fremtiden” er nå!

Christian har en relativt kort trenerkarriere, men med hvilke resultater! Først med Elverum og nå med Norge.

”Gjør det vanskelige til en bagatell, det umulige til en utfordring”.
Et Berge-livsmotto, som han har hatt god anledning til i bruke i oppturen med håndballgutta. Og lyktes!

Hvor mye Christian skal tillegges æren for det som har skjedd, er ikke så viktig å tallfeste. Viktigere er det å være vitne til et lag med en utrolig rutinert og dedikert skipper i BjarteMyrhol, med nok en trondhjemmer, Sander Sagosen, i den gamle Christian-rollen, på laget. Med et knallsterkt kollegium på sidelinjen; ass.trener Børge Lund, ”håndballprofessor” Zeljko Tomac, målvakttrener Steinar Ege og Christian-mentor Kent Harry Andersson. Og med en spillergruppe som strutter av spillerglede og trivsel.

Christian er utvilsomt én av håndballverdenens mest talentfulle unge trenere. Han er levende opptatt av håndball, av spillet. Håndballnerd, vil mange si. Han har begge beina godt plantet på parketten. Han er løsningsorientert, og han lar spillerne være seg selv – slik han selv ønsker å være det – uten forsøk på å presse dem alle inn i én like ramme.

Jeg håper inderlig vi får beholde denne besetningen, både på banen og på sidelinjen, minst frem til EM på hjemmebane i 2020 – med Norges innledende kamper i et nytt, stort og flott Trondheim Spektrum.

1-2-3 – ubuntu!