Det som skulle bli en bekreftelse på et litt overraskende seriesølv og med sluttspillfinale på toppen for Byåsen, endte med en begredelig semifinale og åttemålstap mot Glassverket – 25-33.

Byåsen-jentene hadde altså tomålsledelse å gå på fra bortekampen i Drammen. Også i det første møtet med Glassverket varierte prestasjonene alt for mye, men det var da tydeligvis flere pluss enn minus.

I Nidarøhallen var det dessverre haugevis av minuser og noen ganske få pluss. Minusene først:

* Forsvarsspillet i 6-0 var alt for tafatt. Ingen resolutte taklinger, dårlige forflytninger og mangel på blokkeringer.

* I dag var det heller ingen hjelp i 4+2-forsvaret, ei heller forsøket på å spille 7 mot 6. Og selv om jeg aldri har vært målvakt, så lurer jeg på om ikke løpingen mellom målgård og innbytterbenk over lange perioder, gjør noe med målvaktjobben som keeperne, i alle fall foreløpig, ikke har trening i.

* Et 3+3-spill i siste del av kampen var det som ga best defensiv uttelling i form av fremprovoserte Glassverket-feil og noen kontringssjanser.

* Angrepsspillet var sørgelig ineffektivt. Jeg talte ikke skuddbom, men de var mange. I tillegg var antallet tekniske feil – først og fremst feilpasninger – alt for høyt.

* De første 30 minuttene scoret Byåsen syv – 7 – mål! Det sier det meste.

* Kontringsspillet ble alt for lite resolutt benyttet: Når direktekontra var mulig,  kom ikke pasningen; når det bare ble en delvis ankomst-mulighet, endte det gjerne med skuddbom.

Positivt da? Som nevnt ikke mye å henge hatten på. Men:

* Det var kjekt å registrere den gode samhandlingen mellom servitør Emilie Hegh Arntzen og strek»gjest» Maren Gundersen. Her var det mangt et C-moment, og i tillegg ga samspillet stort sett uttelling.

* Som utgammel kantspiller koser jeg meg over gode kantspillere. Marit Røsberg Jacobsen og Kristin Venn gjorde sine saker godt – spesielt førstnevnte, som jeg synes har vært Byåsens beste spiller denne sesongen – i alle fall i hjemmekampene, som jeg har sendt de fleste av. Men håndballkamper vinnes likefullt ikke fra kanten. Sånn er det bare.

I sum ble dette altså en lite minneverdig sesongslutt for sølvlaget Byåsen og et trist sorti for trener Claus Mogensen, som nå reiser til Danmark og trenerjobb i hjemlandet.
Både trener og spillere hadde ambisjoner om å ta seg til sluttspillfinale og sjanse til mesterliga-kvalik. Det ble med ambisjonene, dessverre.