I februar gjenga jeg et blogginnlegg skrevet av Ulrik Wilbek (bildet), tidligere landslagstrener og nå sportssjef i det danske håndballforbundet. Tema var talentutvikling for de aller minste spillerne.
I bloggen du finner på lenken nedenfor, tar Wilbek for seg samme tema, men for ungdomsspillerne.
http://www.dhf.dk/Presse/nyheder/2016/Maj/wilbek_talentudvikling_i_ungdomsaargangene
Forelskelse kan forklares som noe uforklarlig. Det gjør da heller ikke noe at du ikke nøyaktig vet eller skjønner hva det er som har truffet deg. Det holder at du kjenner at du er truffet.
Men når forelskelsen varer i årevis, da kan det kanskje være grunn til å lete etter årsaker.
Som i mitt forhold til Montalcino – verdenskjent småby, men likefullt småby, midt i det sentrale, det klassiske Italia.
Jeg blir visst aldri ferdig med denne lille byklatten 564 meter over havet, fem-seks mil sør for atskillig større og mer berømte Siena. Og det beste; det virker som om følelsene er gjengjeldt. Hver gang siden vi i 1998 for første gang var i byen – det var forelskelse ved første øyekast – er kone Eva og jeg blitt smilende mottatt.
Hva er det som gir Montalcino denne tiltrekningskraften, har jeg mang en gang fundert på.
Beliggenheten? Ja visst er det Toscana ”in purezza”, Toscana slik vi er vant til å bli servert regionen i bilder, på TV og i trykte medier. Men det er andre småbyer, cittadine, i nabolaget det kan sies det samme om, i alle fall nesten.
Gamlebyen? Sjarmerende, som svært mange andre her i hjertet av Toscana.
Menneskene? De har tatt imot med vennlighet, etter en stund, som sikkert andre har opplevd andre steder i Toscana – og Italia forøvrig.
Historien? Spennende, ikke minst alliansen med Siena mot storheten Firenze. Men også andre byer i dette området har sine gode anekdoter og stolte historiske røtter.
Vinen? Så klart. Brunello’en er ”vinenes konge og kongenes vin” – sier montalcinerne med glødende stolthet i stemmen, som piemonteserne sier det om sin barolo…
Altså må det være noe av alt dette – blandet med noen tilfeldigheter – som gjør at vi vender tilbake dit, igjen og igjen – og igjen.
September blir neste «igjen». Da skal vi nok en gang føle oss litt som montalcinesere…
Her er noen flere bilder fra byen vår:
Det som skulle bli en bekreftelse på et litt overraskende seriesølv og med sluttspillfinale på toppen for Byåsen, endte med en begredelig semifinale og åttemålstap mot Glassverket – 25-33.
Byåsen-jentene hadde altså tomålsledelse å gå på fra bortekampen i Drammen. Også i det første møtet med Glassverket varierte prestasjonene alt for mye, men det var da tydeligvis flere pluss enn minus.
I Nidarøhallen var det dessverre haugevis av minuser og noen ganske få pluss. Minusene først:
* Forsvarsspillet i 6-0 var alt for tafatt. Ingen resolutte taklinger, dårlige forflytninger og mangel på blokkeringer.
* I dag var det heller ingen hjelp i 4+2-forsvaret, ei heller forsøket på å spille 7 mot 6. Og selv om jeg aldri har vært målvakt, så lurer jeg på om ikke løpingen mellom målgård og innbytterbenk over lange perioder, gjør noe med målvaktjobben som keeperne, i alle fall foreløpig, ikke har trening i.
* Et 3+3-spill i siste del av kampen var det som ga best defensiv uttelling i form av fremprovoserte Glassverket-feil og noen kontringssjanser.
* Angrepsspillet var sørgelig ineffektivt. Jeg talte ikke skuddbom, men de var mange. I tillegg var antallet tekniske feil – først og fremst feilpasninger – alt for høyt.
* De første 30 minuttene scoret Byåsen syv – 7 – mål! Det sier det meste.
* Kontringsspillet ble alt for lite resolutt benyttet: Når direktekontra var mulig, kom ikke pasningen; når det bare ble en delvis ankomst-mulighet, endte det gjerne med skuddbom.
Positivt da? Som nevnt ikke mye å henge hatten på. Men:
* Det var kjekt å registrere den gode samhandlingen mellom servitør Emilie Hegh Arntzen og strek»gjest» Maren Gundersen. Her var det mangt et C-moment, og i tillegg ga samspillet stort sett uttelling.
* Som utgammel kantspiller koser jeg meg over gode kantspillere. Marit Røsberg Jacobsen og Kristin Venn gjorde sine saker godt – spesielt førstnevnte, som jeg synes har vært Byåsens beste spiller denne sesongen – i alle fall i hjemmekampene, som jeg har sendt de fleste av. Men håndballkamper vinnes likefullt ikke fra kanten. Sånn er det bare.
I sum ble dette altså en lite minneverdig sesongslutt for sølvlaget Byåsen og et trist sorti for trener Claus Mogensen, som nå reiser til Danmark og trenerjobb i hjemlandet.
Både trener og spillere hadde ambisjoner om å ta seg til sluttspillfinale og sjanse til mesterliga-kvalik. Det ble med ambisjonene, dessverre.
Håndballen gjør en ny regelendring fra neste sesong. Ikke alle er begeistret for at det nå skal gå an å spille syv mot seks uten at den syvende spilleren har en drakt i målvaktfarge.
Les hva Ole Nørgaard, trener i den danske eliteklubben Skjern, mener om regelendringen:
tores rusky 