Av mange møter med mennesker gjennom årevis på reportasjetokt, er Wally Jacob én av de menneskene jeg husker aller best.

Jacob hører til den australske urbefolkningen, aboriginerne. Året er 2006, og jeg var på reportasjereise i Australia. Jeg avtalte intervjuet gjennom Anangu Tours, aboriginernes eget, men uten å vite hvem jeg skulle intervjue.

Jeg befandt meg i det røde Australia, ikke langt fra Uluru, aboriginernes verdenskjente – og hellige – monolitt.

Så kom han, mannen jeg skulle intervjue – via engelsktalende tolk. Wally var i midten av 50-årene, tippet jeg. Han møtte meg med et fast håndtrykk og et blikk som møtte mitt. Det siste er alt annet enn vanlig, hadde jeg lest i Ingunn og Nils Are Øklands innsiktsfulle bok om Australia. Der står det:

”Når du møter blikket til en aborigin, vil øynene se gjennom deg, til en tid før du selv fantes, før inntrengerne var kommet til landet deres.”

Wally skjønner engelsk, men vil svare på sitt pitjantjatara, ett av rundt 100 aboriginerspråk som fortsatt er levende, gjennom tolken Jimmy.

Wally forteller om stigmatisering av et helt folk, om storbytilværelsen som er håpløst dårlig for veldig mange aboriginere, men også om slike som han selv, som er i fast jobb og som har et ganske godt liv.

– Mye av det som skrives bunner i manglende kunnskap. Jeg blir både opprørt og lei meg over det.

Wally legger høyre hånd over hjertet og ser meg rett inn i øynene.

Hvorfor jeg erindrer dette ti års gamle møtet akkurat nå? Jo fordi jeg på facebook, naturligvis, fant et bilde og aboriginer-visdom som jeg gjerne vil dele – også på min hjemmeside. Les og reflektér.