Hvem skulle tro det, etter to x 13 minus i sesongstarten – at Kolstad i sin debutsesong i eliteserien skulle avslutte med 15 plussmål og med god margin sikre seg sluttspillplass?

Ganske mange er etter hvert blitt sterke i troen på det Stian Gomo, Valery Putans og spillerne driver med. Noen ble kanskje litt ”skremt” etter den skrale innledningen på sesongen, men tvilen har så til de grader kommet ”tiltalte” til gode.

Visst så det småskummelt ut da Halden og Elverum feide gulvet med toppseriedebutantene. Men selv de dårlige resultatene, og prestasjonene, rokket ikke ved troen på det de holder på med, dag ut og dag inn i treningstimene i Husebyhallen og styrkerommene. Det trengtes bare en tilvenning:

Livet i eliteserien er ikke som livet i etasjen under. Det er ikke mulig å drive propagandahåndball med tricker og flyvere i vilden sky og vinne kamper med ”bare” en herlig offensiv. I øverste håndballetasje må man ikke minst være knallgode defensivt. Det har det tatt litt tid å bli. Nå ser også dette tidvis ut til å være så bra at tilværelsen i eliteserien har alle gode forutsetninger for å bli en langvarig affære – til glede for et stort håndballinteressert Trondheim og Trøndelag.

 

Hva er så suksessfaktorene i Kolstad? De er faktisk mange. Spillerne først:

* Generelt; de er unge, de er talentfulle, de er treningsvillige.
* Fem av dem har fått smake på rekruttlandslag, og flere kan det bli.
* Én, Lasse Balstad, har sågar fått sin A-landslagsdebut
* To er sterke kandidater til juniorlandslag.
* Troppen virker samkjørte også utenfor banen, en viktig faktor for å lykkes
* Her finnes flere profiler med wow-faktor og som publikum elsker. De aller fremste er, foreløpig; Daniel Brandmo, Mishels Liaba, Truls Moe Fjeseth og Lasse Balstad, men det er flere som har potensialet.
* Det gleder meg stort når Mishels takker pent nei til flere friere og ønsker å bli i Kolstad også neste sesong. Det er et viktig signal både til resten av gjengen og til potensielle nye Kolstad-spillere: I denne klubben drives det godt utviklingsarbeid. Nemlig!

Trenerne. En utmerket miks, virker det som: Unge Stian Gomo, selverklært nerd, vitebegjærlig og med stor entusiasme, går i supert tospann med rutinerte og kunnskapsrike Valery Putans.

Apparatet rundt laget. Jostein Sivertsen er på mange måter pytt og panne. Den daglige lederen holder tak i det aller meste. Utfordringen er nå å bygge en stab rundt Jostein så han ikke brenner seg ut. Det ville være ille både for ham selv og for Kolstad.

En svært viktig funksjon som klubben foreløpig ikke har, men som absolutt bør besettes; en sportslig leder, som kan jobbe tett både opp mot laget/trenerne og klubbledelsen. Kandidatene vokser ikke på trær, letejobben er vanskelig, er ikke desto mindre uhyre viktig å lykkes med!

Kamparrangementene? Der er det mange som bidrar, og med en Kristin Eggen som stødig skipper på arrangementsskuta.
Opplegget med Endre Storholt og hans eventselskapet er også en suksessfaktor og noe jeg virkelig håper Kolstad har ressurser til å fortsette med. Uten å ha vært på alle hjemmearenaer, tror jeg ingen andre kommer i nærheten av den rammen Kolstad skaper rundt sine kamper i Nidarøhallen. Publikumstallene – håndballrikets høyeste – sier også sitt.

Jo, det er virkelig grunn til optimisme på vegne av Kolstad – og dermed også for trønderske (herre)håndball!