Før pause var det lite som minnet om en søsterduell; fordi Teodora (Tomac) ikke ble brukt hos Byåsen og Marta ikke hadde noen stor omgang hos gjestene fra Kristiansand.

I 2. omgangen endret det seg radikalt:

Marta klinte til fra halvdistanse, gang på gang, i mål. Like ofte sto Byåsen-spillerne håpløst feil i forsvar – dekket på kropp og glemte en sleip lang høyrearm.

Marta var i ferd med å avgjøre en meget viktig fight i medaljestriden, og altså mot gamle lagvenninner. Om det ikke hadde vært for storesøster ”Teo”.

Etter at både Emilie Hegh Arntzen og Marie Henriksen hadde spilt en høyst variabel førsteomgang, fikk ”Teo” sjansen. Hun kunne gjerne ha fått sjansen også før pause. For med fotrappe Ida Hernes inn for Hegh Arntzen og spillintelligente Teodora som offensiv styrmann, ble det sakte, men sikkert mer sving over det offensive spillet – og ikke minst uttellingen.

I første omgang var treffsikkerheten langt unna å ligne en sølvkandidat. Og ikke bare var det Vipers-målvaktens fortjeneste; alt for mange skudd endte til dels langt til side for mål. Til slutt sto Byåsen med en uttellingsprosent på 46, under godkjent. Hva prosenten var før pause, vet jeg ikke, men den var nok enda lavere.
Heldigvis var gjestenes uttelling like dårlig.

Så med søstrene Tomac i avgjørende roller, var det vel ok med uavgjort (24-24) til syvende og sist – i alle fall med tanke på ”husfreden” i familien.

Byåsen-jentene var for øvrig bare noen få centimeter fra å ta begge poeng:  Få sekunder før slutt sendte Marit Jacobsen ballen fra egen banehalvdel mot et tomt Vipers-bur. Ballen traff stolpen!

Symptomatisk for denne Byåsen-kvelden, da mye ikke gikk veien…