NRKs håndballekspert Øystein Havang med store ord om Sander Sagosen. Det kan forhåpentligvis være til inspirasjon for unge håndballspillere med store ambisjoner. Det går faktisk an å nå veldig langt, om man vil nok – og ikke minst har treningstalent stort nok.
Her er saken publisert på nrk.no
http://www.nrk.no/sport/_-han-kan-spille-pa-de-seks-beste-lagene-i-verden-1.12857918
Du har sikkert sett påstanden før. Men tror du på den? Jeg gjør!
Mentaltrener Cecilie Ystenes har i en spalte i VGHelg tatt for seg fenomenet latter, og smil, og påpekt hvor mye godt som følger med ei god latterkule.
Ystenes er ikke i tvil om at vi trenger å le mer. Jeg er helt enig med henne.
Hun påpeker også at forskere mener en latterkrampe utløser psykiske reaksjoner med stor effekt.
Det skulle ikke forundre meg om det også stemmer, fordi;
det er påvist at latter virker smertedempende og at latter senker nivået av stresshormoner og øker godhormon-nivået, endorfinene.
De gode hormonene settes i bevegelse bare ved å lage smilefjes, ikke nødvendigvis foran et speil, men jeg tror det hjelper, fordi; et smil har en ”lei” tendens til å avle et nytt smil, eller kanskje når du ser ditt eget smilefjes får du lyst til også å le, og dermed har du satt i gang en god kjedereaksjon.
”Smil til livet og livet ler av deg”, har noen forsøkt seg med for å vri på et langt mer positivt utsagn (”smil til livet og livet smiler til deg”). Det er kanskje en morsom (…) variant, men det er feil!
Smil til livet, det vil si til deg selv – kanskje foran speilet – eller de du lever sammen med, de du omgås ofte, til noen du tilfeldig møter – i kassa på butikken, på treningssenteret, på turen i marka, på bussholdeplassen, på gata.
Kjennes ikke et helt okei? Å møte et åpent ansikt, i stedet for et steinansikt, og gjengjelde det – eller til og med selv være en ”ansiktsåpner”.
Jeg synes det, og jeg er sikker på at det bidrar til en gladere dag – og kanskje enda til et forlenget liv…
Til slutt vil jeg bidra til å mosjonere lattermusklene dine, i alle fall gi ansiktet ditt smilerynker: Se denne YouTube-videoen – hvis ikke den får stresshormonene til å ligge flate og godhormonene til å vibrere, ja, så er det synd.
God latter!
Colin Powell (78) var den første afroamerikaner som ble utenriksminister i USA da han ble utnevnt av president George W. Bush i 2001. Powell, sønn av immigranter fra Jamaica, hadde militær bakgrunn og endte opp som firestjerners general. Han tjenestegjorde under Vietnam-krigen, og under Gulfkrigen var han leder av «Joint Chiefs of Staff», den høyeste stillingen i det amerikanske militæret.
Under presidentvalgkampen i 2008 støttet han demokraten Barack Obama og ikke sin partifelle John McCain.
I sin bok «It worked for me; In Life and Leadership» formulerer Powell blant annet 13 regler, regler som han lever etter og hvordan han kom frem til dem.
Her er levereglene; noe tankegods for de fleste av oss, vil jeg tro.
og spesielt godt på kafeen til Laura og Rosanno, Caffè La Fortezza, like ved Fortet i Montalcino. Og da blir det gjerne fire kopper, som dere ser…
Smil holder fluerne borte og sindet rent og tænderne har godt af lys og luft.
(Benny Andersen, danskenes nasjonalpoet)
Hvem skulle tro det, etter to x 13 minus i sesongstarten – at Kolstad i sin debutsesong i eliteserien skulle avslutte med 15 plussmål og med god margin sikre seg sluttspillplass?
Ganske mange er etter hvert blitt sterke i troen på det Stian Gomo, Valery Putans og spillerne driver med. Noen ble kanskje litt ”skremt” etter den skrale innledningen på sesongen, men tvilen har så til de grader kommet ”tiltalte” til gode.
Visst så det småskummelt ut da Halden og Elverum feide gulvet med toppseriedebutantene. Men selv de dårlige resultatene, og prestasjonene, rokket ikke ved troen på det de holder på med, dag ut og dag inn i treningstimene i Husebyhallen og styrkerommene. Det trengtes bare en tilvenning:
Livet i eliteserien er ikke som livet i etasjen under. Det er ikke mulig å drive propagandahåndball med tricker og flyvere i vilden sky og vinne kamper med ”bare” en herlig offensiv. I øverste håndballetasje må man ikke minst være knallgode defensivt. Det har det tatt litt tid å bli. Nå ser også dette tidvis ut til å være så bra at tilværelsen i eliteserien har alle gode forutsetninger for å bli en langvarig affære – til glede for et stort håndballinteressert Trondheim og Trøndelag.
Hva er så suksessfaktorene i Kolstad? De er faktisk mange. Spillerne først:
* Generelt; de er unge, de er talentfulle, de er treningsvillige.
* Fem av dem har fått smake på rekruttlandslag, og flere kan det bli.
* Én, Lasse Balstad, har sågar fått sin A-landslagsdebut
* To er sterke kandidater til juniorlandslag.
* Troppen virker samkjørte også utenfor banen, en viktig faktor for å lykkes
* Her finnes flere profiler med wow-faktor og som publikum elsker. De aller fremste er, foreløpig; Daniel Brandmo, Mishels Liaba, Truls Moe Fjeseth og Lasse Balstad, men det er flere som har potensialet.
* Det gleder meg stort når Mishels takker pent nei til flere friere og ønsker å bli i Kolstad også neste sesong. Det er et viktig signal både til resten av gjengen og til potensielle nye Kolstad-spillere: I denne klubben drives det godt utviklingsarbeid. Nemlig!
Trenerne. En utmerket miks, virker det som: Unge Stian Gomo, selverklært nerd, vitebegjærlig og med stor entusiasme, går i supert tospann med rutinerte og kunnskapsrike Valery Putans.
Apparatet rundt laget. Jostein Sivertsen er på mange måter pytt og panne. Den daglige lederen holder tak i det aller meste. Utfordringen er nå å bygge en stab rundt Jostein så han ikke brenner seg ut. Det ville være ille både for ham selv og for Kolstad.
En svært viktig funksjon som klubben foreløpig ikke har, men som absolutt bør besettes; en sportslig leder, som kan jobbe tett både opp mot laget/trenerne og klubbledelsen. Kandidatene vokser ikke på trær, letejobben er vanskelig, er ikke desto mindre uhyre viktig å lykkes med!
Kamparrangementene? Der er det mange som bidrar, og med en Kristin Eggen som stødig skipper på arrangementsskuta.
Opplegget med Endre Storholt og hans eventselskapet er også en suksessfaktor og noe jeg virkelig håper Kolstad har ressurser til å fortsette med. Uten å ha vært på alle hjemmearenaer, tror jeg ingen andre kommer i nærheten av den rammen Kolstad skaper rundt sine kamper i Nidarøhallen. Publikumstallene – håndballrikets høyeste – sier også sitt.
Jo, det er virkelig grunn til optimisme på vegne av Kolstad – og dermed også for trønderske (herre)håndball!
Ved et godt bord sammen med mennesker vi holder av, stjeler vi en dag fra døden.
(Kretisk ordtak)
Når du er tilhenger både av vin og jazz, som meg, og samtidig ikke kan unnvære det årlige besøket til Montalcino, da er jeg også så heldig å få en Ole Brumm-servering; begge deler.
Hver sommer kan denne herlige miksen nytes, enten på vinprodusent og festivalsponsor Banfi sitt eget slott Poggio alle Mura eller inne i «gårdsrommet» på Fortet (La Fortezza) i gamlebyen.
I fjor var jeg på den siste kvelden, en fantastisk julikveld, hvor borggården var fullstappet, hvor vin ble konsumert i store, men beherskede mengder, og hvor jazzen fargesatte den varme sommerkvelden og tidlignatten.
Forgrunnsfigurer denne kvelden, sammen med et samspilt storband; saxofonisten Jesse Davis. Trombonist og arrangør Mario Corvini holdt stødig tak i det hele.
Her er en liten smakebit
Født i 1994 og gitt fødselsnummer 31600. Denne brunello-flasken endte sitt 21-årige liv i seks glass på Stord i fjor sommer. Sammen med kone, sønner og svigerdøtre ble det nytelsesstund av de sjeldne.
Flasken kjøpte jeg høsten 1999 på Biondi-Santis legendariske vingård, «Greppo», i Montalcino. Vinen ble omhyggelig båret og flyreist hjem til Norge. Den har ligget forsvarlig lagret helt frem til denne anledningen: Vinen skulle drikkes i meget spesielt selskap. Det ble den.
Biondi-Santi-familien er selve skaperen av brunello-vin, nærmere bestemt av Ferruccio Biondi-Santi. Brunello er navnet på druen, en klon av Italias mestdyrkede rødvinsdrue, sangiovese, og denne klonen kan bare dyrkes i Montalcino kommune.
Ferruccios barnebarn Franco (bildet under) har jeg hatt den store ære å få møte på «Greppo» og ta bilde i det aller helligste, på familiehøvdingens kontor. Franco overtok kommandoen over selskapet fra sin far i 1970 og ledet det helt til sin død i 2013. Da var han 91 år.
I dag er det hans to barn, Jacopo og Alessandra, som styrer på «Greppo». Sønnen er vinmannen, datteren markedsføreren.
Besøket på «Greppo» og møtet med Franco ligger snart 20 år tilbake i tid. Mannen gjorde et uuttslettelig inntrykk, som ga meg forsterket tro både på det gode i mennesket og at de riktig store og vellykkede blant oss, er som oftest også de mest imøtekommende og hyggelige. Franco Biondi-Santi møtte jeg som et slikt menneske.
Hver gang jeg er i vinbyen midt i det klassiske Toscana, går jeg mange ganger forbi den legendariske vineiendommen, og, ja, stopper også ofte og tar bilder, de siste gangene også selfie…
Jeg vet ikke om de er kjødelige brødre, men musikalsk er det ikke noe i veien med slektskapet i Fratelli Morelli. Trioen støtte jeg på i Montalcino i fjor sommer. På Piazza del Popolo underholdt karene med friske takter og munter fremførelse. En liten smakebit får du på videoen under.
tores rusky 