Norske håndballkarer er ikke bare i ferd med å skrive håndballhistorie. Det har de allerede gjort! Ingen så dette komme, som det heter på ”ny-norsk”;heller ikke franskmenn, kroater og polakker: Norge semifinaleklar etter å ha banket stormaktene på rekke og rad.

Det er smått utrolig hva disse karene har fått til. Christian Berge og hans menn dro til Polen med en primær målsetting om å nå mellomrunden. I et herre-EM i håndball kan man ikke forskuttere noe som helst av resultater. Det har også dette mesterskapet vist.

Vi dro til Polen med håp om å slå Hviterussland, kanskje klare Island, men neppe Kroatia. Utfallet ble nesten stikk motsatt!

Da Christian overtok Norge skapte han sterke reaksjoner i håndballmiljøet da han utelot den rutinerte kantspilleren Håvard Tvedten. Mange ristet på hodet og lurte på hva nysjefen nå var i ferd med å gjøre. Ingen skal ta ifra Tvedten hans spillerhistorikk; i løpet av 14 år som Norge-spiller 208 kamper og 809 scoringer. Imponerende! Men den nye sjefen hadde et klart bilde av hvilke spillere han ville skulle utgjøre sitt LAG! Tvedten hørte ikke med i det bildet. Magnus Jøndal, én av bare tre i EM-troppen med norsk klubbadresse, gjorde det. Og han har innfridd.

Når en ny landslagssjef overtar handler det ikke bare om komponere en tropp med de ”riktige” spillerne. Han skal også gjøre de riktige valgene i trenerteamet. Også her virker det som Christian har gjort riktige valg:

I Glen Solberg har han en av norsk håndballs aller beste spillere med en imponerende playmaker-karriere bak seg, som Christian selv. Steinar Ege var ikke bare en fantastisk målvakt, også han med stor internasjonal karriere. Han er også en meget dyktig målvakt-trener og mentor for burvokterne. Zeljko Tomac er håndball-professoren i teamet. Ikke mange kjenner den internasjonale scenen så godt som ham og er i stand til å analysere en kamp ned i minste detalj, analyser som ikke er for nerder, men praktisk verktøy for trenere og spillere.

Men uansett, hvordan kunne dette som nå skjer med vårt lag faktisk skje? Ser vi litt nærmere på detaljene, er det litt mindre sensasjonelt. Fordi:

* Vi har et knippe med spillere som til tross for sin unge håndballalder (ca. 26 år i snitt) har skaffet seg viktig internasjonal erfaring gjennom klubbspill i store ligaer.

* Vi har toppkvalitet i alle posisjoner, selv om den helt avgjørende målvakt-plassen har gitt grunn til bekymring – inntil i går!

* Vi har trenere som under sin lagledelse opptrer med engasjert ro. Her er ingen skriking og hujing og stressing. Det smitter over på spillerne. Vi lå under 2-6 mot Polen og 2-5 mot Frankrike. Vi ble verken handlingslammet eller stresset til å gjøre mange dumme ting.

* Vi har et spillkonsept i begge ender av banen som spillerne er tro imot, selv i perioder med motgang.

* Trenere og spillere virker å ha godt fokus, på ”her og nå”. De overlater til alle rundt laget og media å spekulere om ”hvis så fremt i fall”. Det er oppgaven de står midt oppi som gjelder, ikke morgendagens kamp.

* LAGET er den viktigste spilleren. Det skinner gjennom i alt det i hvertfall jeg kan lese av aksjoner og uttalelser. Spillerne unner hverandre å lykkes. De bakker opp hverandre når det ikke går så bra. De står sammen i stormen, enten det blåser rett imot eller vi har den så til de grader i ryggen at det er lett for å ”ta av”.
Det er én for alle og alle for én som gjelder.

Ole Erevik, målvakten som inntil i går hadde til gode å vise sitt internasjonale format, sa det veldig treffende på sitt rogalandsk: ”vi spilte røva ut av buksa”.

Og jeg sier som min gode venn Zeljko sa før mesterskapet begynte; ”alt er mulig”.
Han hadde – og har – naturligvis rett, som vanlig.
Nå kan vi faktisk bli europamester!