Håndballgutta har gjort et strålende EM og har overrasket både leg og lærd – selv om det ble tap i de to siste kampene. Men hvordan skal vi utnytte de prestasjonene i vår hjemlige herrehåndball?

Håndballjentenes VM-bronse i 1986 ble starten på en nesten sammenhengende suksessbølge. Kan vi håpe på en lignende effekt etter håndballguttas ”nesten-medalje”?

I alle fall er det en del likhetstrekk mellom det som skjedde i Nederland for 30 år siden og det vi har opplevd de siste par ukene:

* Vi har fått sjansen til å la oss begeistre av et mannskap som har overrasket alle.
* Vi har sett hvordan LAGET har vært førsteprioritet.
* Vi har også nå et mannskap med klare profiler som går rett hjem hos publikum – hos sponsorene også, skulle jeg tro.
* Håndballgutta opptrer supert overfor media, akkurat som jentene

Bronsemedaljene i 1986 bidro til å skape en enorm interesse for damehåndball. Publikum ville se disse jentene på nært hold. Landskampene på hjemmebane ble kjempepopulære, og jentene spilte på norske klubblag.

Og her er det stor forskjell på de to lagene. Hos ”Team Berge” er det bare tre som spiller klubbhåndball her hjemme. Det skulle forundre meg mye om det blir enda færre neste sesong. Venstrekant Magnus Jøndal har vært så god at ØIF Arendal nok må regne med å spille uten ham neste sesong. Kanskje får også Elverum-duoen André Lindboe og Petter Øverby tilbud fra utlandet.
At vi har så mange med utenlandsk klubbadresse, er også en viktig faktor når EM-suksessen skal forklares. Selv om håndballgutta som landslag har lite å vise til, så har karer som Myrhol, Erevik, Reinkind, Tønnesen, Bjørnsen, Sagosen og Hykkerud skaffet seg verdifull kampmatching i noen av verdens beste ligaer – ikke minst den tyske.

Når det er slik, får ikke lederne i norske eliteklubber sjansen til å vise frem EM-spillere for sitt eget publikum. Derfor blir det spennende å se hvilke andre grep de kan gjøre for å være med på å forsterke den økende interessen herrehåndballen garantert vil oppleve. TV3 sine imponerende høye seertall er en klar indikasjon på at vi publikummere vil ha mer.

Om ett år skal det spilles om VM-medaljer i Frankrike. I og med at bronsekampen glapp, må vi ut i kvalik (mot Slovenia) for å komme dit. Vi kan også komme oss til sommer-OL i Brasil senere i år. Også den muligheten en konsekvens av de oppmuntrende resultatene i Polen.

Jeg har tro på at vi får se dette løfterike norske mannskapet i mesterskapskamper både i Brasil og Frankrike! Som det gjerne heter; ”vi har mye å gå på.” Det er alt annet enn tomme ord!
 

Syv sekunder før 70 minutter var spilt, to nye ekstraomganger er like rundt hjørnet, men så; tysk scoring som spente ben under vår mulighet til å spille EM-gullkamp på søndag. ”Skuffelse” er en ”oindersteitment” (trøndersk for ikke å ta for hardt i…)

Det verker nå like mye i hodet som i armer og bein hos vår karer. Sånn vil det være – lenge. Det blir ikke mye søvn på håndballgutta. Det kan dere være sikre på!

Like trygge kan dere være på at hærfører Bjarte (Myrhol) og hans håndballkrigere søndag ettermiddag er superklare til å kjempe om bronsemedaljene. Semifinale og en mulig medalje, selv om det ikke blir av det edleste slaget, er vel verdt for nok en gang å gå i kjelleren og hente frem det aller siste av krefter.

Dere kan også være trygge på at Christian (Berge), Glen (Solberg) og Zeljko (Tomac) ikke tillater seg å deppe lenge. De vil ganske så snart sette skuffelsen på vent til fordel for fokus på bronsefinalen. Deres skuffelse, spillernes også, får de føle mer på når de er hjemme igjen. Bilder om sluttsekundene i denne kampen kommer til å dukke opp på ”internskjermen” til trenere og spillere i lang tid.

Vi visste at kveldens semifinale kom til å bli et skikkelig bikkjeslagsmål. Tyskerne har hatt ord på seg for å spille den fysisk tøffeste håndballen i dette mesterskapet – uten å være direkte ufine.

Men det var våre gutter som tråkket til som tøffest i starten. Litt for tøft, mente dommerne, og før 12 minutter var spilt, hadde vi tre utvisninger!
Slikt koster, om ikke direkte mens man spiller i undertall, så mot slutten av et oppgjør som dette når de aller siste kreftene skal settes inn; når man skal orke å ta julingen som må til for å stå imot i forsvar, og når man skal omstille lynhurtig fra forsvar til angrep og stresse motstanderen gjennom en rask kontring selv om beina er blytunge.

Jeg har ikke internasjonal ”dommerlisens”, men jeg har spilt haugevis av kamper på topp-plan i Norge, spilt e.cup i utlandet, dekket internasjonale mesterskap som journalist i nesten 30 år og i tillegg diskutert spillet med de aller beste av de beste kamplederne: Jeg kan ikke forstå at det var riktig med fem norske utvisninger og bare én tysk! Så stor forskjell på forsvarsspillet hos de to lagene var det ikke, føler jeg – mens skuffelsen er til å ta og føle på – også i kroppen min…

Vi måtte bale med undertallsspill i seks minutter før 12 minutter var spilt. Det bidro til 5-9-stilling da trener Christian tok time out. Hva sjefen sa, var umulig å snappe opp, men jeg hørte godt hvordan høvding Myrhol oppildnet sine kamerater: ”Stille og rolig kjempe oss inn i matchen nå. Bare litt høyere tempo.”

Ti minutter senere sto det 12-12!

Også denne kampen lot vi oss imponere over kampmoralen og samholdet. Her var det ingen grinete ansikter å se selv om makkeren bommet på skudd – det gjorde vi for ofte – eller ble fintet bort i forsvar. Heller ikke på benken gikk man bananas. Dette er også viktige faktorer i den oppturen som håndballgutta nå har hatt.

Prosecco’en lå klar i vinskapet mitt – for en boblende feiring av finaleplass.
Vel, det ble altså med den lille finalen, men håndballgutta fortjener en skål og kjempeapplaus uansett! Det er jeg overbevist trønderkvartetten på bildet under og som satt ringside i kveld, er enig med meg om: Marit Breivik i selskap med tre ex-Heimdal-spillere, f.v. Rune Øie, Torstein Olsen og Svein Erling Sæther.

PS!
Et siste moment; klapp på skulder til TV3 sin kommentator-duo. Kristian Kjelling, først og fremst, har imponert i sin kommentatordebut, og Daniel Høglund er en dugelig makker og stemningsskaper.

Norske håndballkarer er ikke bare i ferd med å skrive håndballhistorie. Det har de allerede gjort! Ingen så dette komme, som det heter på ”ny-norsk”;heller ikke franskmenn, kroater og polakker: Norge semifinaleklar etter å ha banket stormaktene på rekke og rad.

Det er smått utrolig hva disse karene har fått til. Christian Berge og hans menn dro til Polen med en primær målsetting om å nå mellomrunden. I et herre-EM i håndball kan man ikke forskuttere noe som helst av resultater. Det har også dette mesterskapet vist.

Vi dro til Polen med håp om å slå Hviterussland, kanskje klare Island, men neppe Kroatia. Utfallet ble nesten stikk motsatt!

Da Christian overtok Norge skapte han sterke reaksjoner i håndballmiljøet da han utelot den rutinerte kantspilleren Håvard Tvedten. Mange ristet på hodet og lurte på hva nysjefen nå var i ferd med å gjøre. Ingen skal ta ifra Tvedten hans spillerhistorikk; i løpet av 14 år som Norge-spiller 208 kamper og 809 scoringer. Imponerende! Men den nye sjefen hadde et klart bilde av hvilke spillere han ville skulle utgjøre sitt LAG! Tvedten hørte ikke med i det bildet. Magnus Jøndal, én av bare tre i EM-troppen med norsk klubbadresse, gjorde det. Og han har innfridd.

Når en ny landslagssjef overtar handler det ikke bare om komponere en tropp med de ”riktige” spillerne. Han skal også gjøre de riktige valgene i trenerteamet. Også her virker det som Christian har gjort riktige valg:

I Glen Solberg har han en av norsk håndballs aller beste spillere med en imponerende playmaker-karriere bak seg, som Christian selv. Steinar Ege var ikke bare en fantastisk målvakt, også han med stor internasjonal karriere. Han er også en meget dyktig målvakt-trener og mentor for burvokterne. Zeljko Tomac er håndball-professoren i teamet. Ikke mange kjenner den internasjonale scenen så godt som ham og er i stand til å analysere en kamp ned i minste detalj, analyser som ikke er for nerder, men praktisk verktøy for trenere og spillere.

Men uansett, hvordan kunne dette som nå skjer med vårt lag faktisk skje? Ser vi litt nærmere på detaljene, er det litt mindre sensasjonelt. Fordi:

* Vi har et knippe med spillere som til tross for sin unge håndballalder (ca. 26 år i snitt) har skaffet seg viktig internasjonal erfaring gjennom klubbspill i store ligaer.

* Vi har toppkvalitet i alle posisjoner, selv om den helt avgjørende målvakt-plassen har gitt grunn til bekymring – inntil i går!

* Vi har trenere som under sin lagledelse opptrer med engasjert ro. Her er ingen skriking og hujing og stressing. Det smitter over på spillerne. Vi lå under 2-6 mot Polen og 2-5 mot Frankrike. Vi ble verken handlingslammet eller stresset til å gjøre mange dumme ting.

* Vi har et spillkonsept i begge ender av banen som spillerne er tro imot, selv i perioder med motgang.

* Trenere og spillere virker å ha godt fokus, på ”her og nå”. De overlater til alle rundt laget og media å spekulere om ”hvis så fremt i fall”. Det er oppgaven de står midt oppi som gjelder, ikke morgendagens kamp.

* LAGET er den viktigste spilleren. Det skinner gjennom i alt det i hvertfall jeg kan lese av aksjoner og uttalelser. Spillerne unner hverandre å lykkes. De bakker opp hverandre når det ikke går så bra. De står sammen i stormen, enten det blåser rett imot eller vi har den så til de grader i ryggen at det er lett for å ”ta av”.
Det er én for alle og alle for én som gjelder.

Ole Erevik, målvakten som inntil i går hadde til gode å vise sitt internasjonale format, sa det veldig treffende på sitt rogalandsk: ”vi spilte røva ut av buksa”.

Og jeg sier som min gode venn Zeljko sa før mesterskapet begynte; ”alt er mulig”.
Han hadde – og har – naturligvis rett, som vanlig.
Nå kan vi faktisk bli europamester!